Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kunstig-kjøtt: mer hype enn realitet

Det er enn så lenge lite som tyder på at lab-kjøtt verken kan eller bør konkurrere ut vanlig kjøttproduksjon.

Kjøtt: Hva slags kjøtt spiser vi i framtida - fra dyr eller laboratorium? For ordens skyld; dette kjøttet er ikkje kunstig framstilt kjøtt. Foto: Lev Dolgachov / Mostphotos
Kjøtt: Hva slags kjøtt spiser vi i framtida - fra dyr eller laboratorium? For ordens skyld; dette kjøttet er ikkje kunstig framstilt kjøtt. Foto: Lev Dolgachov / Mostphotos

Kunstig kjøtt, lab-kjøtt, in-vitro kjøtt, rent kjøtt - kjært ufødt barn har mange navn - blir ofte holdt opp som sølvkula som skal frigjøre jordkloden for miljøpåvirkningen av vårt kjøttkonsum.

Nå sist omtalt i Nationen på mandag av Kristina Lervåg i Dyrevernalliansen som mener cellekulturer som vokser i en tank i en fabrikk skal kunne redusere forbruket av praktisk talt alle innsatsfaktorer forbundet med kjøttproduksjon fra vann, arealer og kunstgjødsel, i tillegg til å gi reduserte utslipp av klimagasser. Det blir kjøtt uten å drepe dyr, som reklamen sier.

En rekke gründerselskaper jobber med å kommersialisere teknikken, og kommersialisering trengs; da den første labkjøtt-hamburgeren ble laget i Nederland i 2013 kostet den 2,5 millioner kroner.

Nå hevdes det at prisene er nede i en tiendedel eller hundredel, mens andre igjen hevder lab-hamburgeren innen 2020 skal være helt nedi 100 kroner. Men hvem veit. Og det er nesten umulig å bli særlig mye klokere av å lese mediedekningen av labkjøtt-hypen da de stort sett bare gjentar gründer-firmaenes luftige påstander.

Den største utfordringen for lab-kjøtt produksjon nå er avhengighet av det som kalles for fetal bovine serum (FBS), blod hentet fra kalve-fostrene til slakta dyr. Allerede der røk ideen om slakte-fritt kjøtt. FBS inneholder en cocktail av proteiner som gjør det ideelt for dyreceller å vokse og dele seg og har i hovedsak blitt brukt for å vokse cellekulturer i forskningsøyemed der forbruket måles i milliliter.

Serumet koster et sted mellom 3000 og 7000 kroner per liter, og i 2008 ble det solgt 700.000 liter verden over. Det er estimert at produksjon av en batch med labkjøtt fra en bioreaktor ville kreve i størrelsesorden 20.000 liter FBS for å lage mellom 1800 og 4500 kilo kjøtt.

Annonse

Det er altså helt utenkelig at FBS-produksjonen skal kunne skaleres opp for å dekke forbruket til en global labkjøtt-industri. Serumet er vel heller ikke ønskelig å bruke for den gryende labkjøtt-industrien. Nå jobbes det intenst med å redusere forbruket av FBS og finne erstatninger som alger, enzymer fra gjær og forskjellige bioteknologiske løsninger. Men enn så lenge utgjør blod fra døde kalvefostre mellom 10 og 20 prosent av maten til cellene.

En annen ting er vannforbruket. Labkjøtt-industrien liker å peke på hvor mye vannforbruk det er med tradisjonelt kjøtt, men som Stephen Zwick skriver i L. A. Chefs Column, er vannforbruket i all hovedsak regnvann. Når storfekjøttproduksjonen belastes med all nedbør som regner ned over beiter og åkre, er det beregnet at vannforbruket per kilo er på mellom 12.000 og 14.000 liter per kilo kjøtt. Men over 97 prosent av dette er altså regnvann. Og det vil regne like mye på jordene om biffen lages i en bioreaktor. Når regnvannet trekkes fra er ikke vannforbruket særlig forskjellig.

Et av de største salgsargumentene til labkjøtt hittil har vært reduserte utslipp av klimagasser. Men også her er bildet blandet, som du kunne lese om her i Nationen forrige uke.

Bioreaktorer der cellekulturer skal vokse trenger imidlertid energi for å holde temperaturen kontinuerlig på 37 grader. Kontinuerlig energi vil kreves for sirkulasjonspumper, til desinfisering, oppvarming av vann, ventilasjon og ikke minst for å hente ut avfallsstoffer fra cellene, en jobb nyrer og lever gjør hos produksjonsdyrene i dag. Denne energien kommer med et klimagassutslipp.

Forskerne John Lynch og Raymond Pierrehumbert publiserte i februar en studie der klimagassutslippene mellom biff- og labkjøtt ble sammenliknet. Det de fant var en stor variasjon i anslagene på labkjøtt, fra et minimum på 2 kilo CO2-ekvivalenter til et maksimum på 25 kilo CO2-ekvivalenter, mens snittet lå på 7,5 kilo CO2-ekvivalenter. Til sammenlikning er det høyeste anslaget over gjennomsnittet for norsk og svensk storfekjøtt. Det laveste anslaget er mer på linje med kylling og gjennomsnittet som for grisekjøtt.

Alle disse problemene skal altså den unge labkjøtt-industrien overkomme for å konkurrere med en kjøttindustri som i dag produserer ekte storfekjøtt for en avregningspris i Europa på mellom 20 og 30 kroner et sted. Og det inkluderer alle typer stykningsdeler som selges for langt høyere pris. Labkjøtt-industrien skal i første omgang konkurrere med den billigste delen; kjøttdeig. Og det er storfe. Kylling og gris koster halvparten av det igjen.

Når Kristina Lervåg i Dyrevernalliansen kaller denne produksjonen for “rent kjøtt” er det egentlig bare kreativ markedsføring og omgåelse av virkeligheten kokt på en suppe av blod fra kalvefostre.

Jeg ville ikke tatt sparepengene mine og kjøpt labkjøtt-aksjer helt enda.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hvem passer på landskapet?