Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Karbonlandbruk og helheten

Jordsmonnet er anerkjent som klodens største potensielle karbonlager etter havet. Landbruket er både årsak og offer for klimarelatert ekstremvær.

Prosessene i jordsmonnet (her fra plantetesting på Løken gård) holder karbon naturlig lenge under bakken. Foto: Graminor
Prosessene i jordsmonnet (her fra plantetesting på Løken gård) holder karbon naturlig lenge under bakken. Foto: Graminor

Spørsmålet er om landbruket skal tilpasses klimautfordringen eller om reaksjonen skal tilpasses tradisjonell drift.

Selv om landbruket kan være en del av løsningen på klimautfordringen er det utilstrekkelig å se dette isolert fra helheten. De økonomiske teoriene til Adam Smith og Thomas Malthus har fått dominere det vestlige forvaltningen i siste tohundre år. Noen få arter, som hvete, sukker og te, fikk fokus som handelsvare i motsetning til næringsmiddel. Koloniserte områder ble med tvangsmidler presset vekk fra selvforsyning og inn i avhengighet. Artsmangfoldet i landbruket ble sterkt redusert. Jorda ble med denne spekulative og spesialiserte tilnærming redusert til et vekstmedium for monokulturer.

Et utarmende landbruk ble introdusert overalt hvor vestlig innflytelse gjorde seg gjeldene og kan gjerne eksemplifiseres med «Dust Bowl» i 1930-åras USA. Bieffekten er erosjon og oksidasjon av karbon til atmosfæren, vi taper årlig mer matjord enn mat produsert i tonn fordi vi svekker mikrolivet i jorda og økosystemprosessene. I tillegg kommer tap av naturmangfold som er viktig for å holde kretsløpene i gang.

Politikerne er bekymret for konsekvensene av klimaendringene. 4 per tusen-forslaget fra den franske landbruksministeren i 2015 har nå fått tilslutning i mange land og organisasjoner. Et resultat er at EUs Farm to Fork-strategi ser ut til å ville støtte bruken av CO2-sertifikater for landbruket.

Biokull er av mange ansett å være en problemløser fordi det bidrar til langtidslagring av karbon i jorda. Isolert sett vil ingen av disse tiltakene bidra til mer liv i jorda. Klimapolitikk har en tendens til å snevres inn til skremmebilder og alt man skal slutte med. Alternativet er å begynne se alle effektene vi kan høste som resultat av bedre jordhelse og mer vitalitet i jorda.

Mens utslipp fra produksjon og bruk av syntetisk nitrogen knapt nevnes, blir husdyr ansett som landbrukets største klimautfordring. Et overordnet perspektiv tydeliggjør behovet for endring i forvaltningsmodellen. Utfordringen er å stimulere jordlivet og derigjennom øke lengden på planterøttene.

Annonse

Livet i jorda, grunnlaget for livet på jorda, trenger karbon i form av organisk materiale som fôr. Slik får vi et næringsrikt jordsmonn i tillegg til et karbonkretsløp som går dypere ned. Karbonet bruker mer tid i kretsløpet der vi trenger det mest, i jorda. Et langsiktig perspektiv taler for å utnytte jordas naturlige lagerkapasitet for karbon maksimalt.

"Karbonet bruker mer tid i kretsløpet der vi trenger det mest, i jorda."

Biokull kan være et positivt tiltak i noen situasjoner, men det løser ikke de komplekse utfordringene vi står ovenfor der tap av biologisk mangfold er en like stor trussel som global oppvarming. For å gjøre noe som virkelig betyr noe må det stimuleres til helhetstenking. Ulempen med biokull er først og fremst at det er livløst og bidrar lite til å fôre og stimulere jordlivet. Om man skulle tilføre jorda nok biokull til å bety noe i klimasammenheng ville det kreve så mye biomasse at det ville begrense muligheten for alternativ bruk.

Biomasse, som jorddekke eller kompost, er nødvendig fôr for mikrolivet i jorda. Sist, men ikke minst, vil biokull kunne inneholde forurensende og vanskelig nedbrytbare stoffer. Eksempel på dette er polysykliske aromatiske hydrokarboner, PAH, som har kreftfremkallende og muterende egenskaper.

Bruk av kreditter for å øke jordas karboninnhold kan stimulere bonden til ensidige tiltak uten den nødvendige helhet for å bygge fruktbar jord. Karbonnivået i jorda er dessuten krevende å måle fordi det hele tiden varierer i tid, sted og dybde – i karbonkretsløpet.

Framtidsretta produksjon av mat og fiber må minst være bærekraftig, men helst regenerativt, altså helst gjenoppbygge jordressursene. Landbrukets samfunnsoppdrag kan ikke i tillegg være å binde klimagasser fra andre sektorer, men det kan være en positiv bieffekt.

Lønnsomheten i landbruket kan alternativt bedres gjennom god jordhelse og ved å bruke gratis tilgjengelige næringsstoffer. Eksempelvis finnes fosfor(P) i jorda i bundet form. Verdensreservene av rent P som handelsvare er svært begrenset. Den karbonelskende mykorrhiza-soppen følger planterøttene og kan frigjøre fosfor fra jorda. Stigende gjødselpriser vil gjøre det mer lønnsomt å være selvforsynt.

En helhetlig, økonomisk tilnærming tar utgang i jordas vitalitet. Økosystemprosessene må fungere mest mulig optimalt. Vannets og mineralenes kretsløp krever et aktivt samspill mellom dyr og planter for å utnytte energistrømmen fra sola. Drøvtyggere kan derfor ikke ensidig vurderes ut i fra sitt metanutslipp, men må verdsettes for sin påvirkning på kretsløpene og brukes til å beite, de er del av næringspyramiden. Gras og beitedyr utviklet seg sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Jo bedre vi forvalter samspillet, jo lenger blir karbonet i jorda. Eng er åkers mor.

Neste artikkel

MDGs svake tro på lokaldemokrati