Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kan vi spore rømt oppdrettslaks?

Det ble rapportert om rundt 50.000 laks som rømte fra oppdrettsanlegg i Norge i 2021. Hvorfor er dette et stort problem? Og kan vi spore denne rømte laksen tilbake til anlegget den kom fra?

Rømt laks kan i mange tilfeller spores tilbake til opprinnelsesstedet ved å analysere fiskeskjell, skriver innleggsforfatterne. Her et illustrasjonsbilde på et oppdrettsanlegg. Foto: Mostphotos
Rømt laks kan i mange tilfeller spores tilbake til opprinnelsesstedet ved å analysere fiskeskjell, skriver innleggsforfatterne. Her et illustrasjonsbilde på et oppdrettsanlegg. Foto: Mostphotos

Opprinnelig stammer oppdrettslaks fra vill laks, men på grunn av avl over tid er oppdrett og villaks nå genetisk forskjellig. Oppdrettslaksen har blant annet blitt avlet fram for rask vekst og for et liv i merdene.

Dette har ført til at laksen i merdene er dårligere tilpasset et liv vilt i naturen, med redusert overlevelse som konsekvens. I tillegg har den mindre genetisk variasjon, som medfører redusert evne til å takle miljøendringer.

Når fisk rømmer fra anleggene og svømmer opp i elvene, kan de blande seg med vill laks og gyte. Når oppdrettslaks og vill laks gyter sammen vil det påvirke genene til den lokale villaksen. Lakseungene som klekkes vil være en hybrid mellom oppdrett og vill laks, og de vil ha en miks av gener fra begge.

Dette fører til at laksen får egenskaper som er mindre gunstige for å overleve vilt i naturen. Innblandingen av oppdrettsgener i villaks fører til at færre vill smolt vokser opp, færre voksen fisk vender tilbake til elva for å gyte, og dermed at bestanden av villaks reduseres. I tillegg reduseres den genetiske variasjonen, som gjør villaksen mer sårbar for miljøendringer.

I tillegg til at rømt oppdrettslaks gyter med villaksen, vil også rømt oppdrettslaks konkurrere om de samme naturressursene som vill laks.

Oppdretterne ønsker heller ikke at fisken skal rømme fra sine merder. Hver rømt laks er et økonomisk tap, samtidig som det ikke er bra for omdømmet.

Veterinærinstituttet og Sporbarhet AS har en metode hvor vi sporer den rømte laksen tilbake til anlegget basert på genetikk og grunnstoffanalyser i skjell. Fordelen med å bruke lakseskjell er at det er enkelt å samle inn prøver. Oppdretterne trenger heller ikke å merke fisken på forhånd.

"Oppdretterne ønsker heller ikke at fisken skal rømme fra sine merder. Hver rømt laks er et økonomisk tap, samtidig som det ikke er bra for omdømmet."

Fisk på rømmen

Når noen sender inn en fisk til oss er det første steget opplagt, vi «ser» på fisken. Vi sammenlikner størrelsen på fisken for å se om den passer med størrelsen på fisk ved de forskjellige anleggene. Et anlegg hvor fiskene fortsatt er små kan ikke ha en rømt fisk som er stor.

Det andre steget er å studere DNAet. DNA er arvematerialet som finnes i hver eneste celle i hvert eneste levende vesen. Dette kan man analysere for å se slektskapet mellom individer.

I et anlegg kan fiskene vanligvis deles opp i flere distinkte «familier». DNA-analyser av rømt fisk vil da vise hvem denne fisken er i familie med, og dermed hvilket anlegg den kan komme fra. Men uheldigvis for oss er det ikke bare ett anlegg som har én bestemt familie, men denne familien kan befinne seg på flere forskjellige anlegg.

I det tredje steget tar vi noen av skjellene fra den rømte fisken og putter dem under et mikroskop. Skjellene har «årringer» (skleritter), litt som trær, og man kan lese mye om fiskens liv ved å se på tykkelse og avstand mellom disse «årringene». Dette kan vi bruke til å se hvor lenge fisken har vært på rømmen.

I det fjerde og siste steget henter vi ut en av «årringene» i skjellet og gjør grunnstoffanalyser.

Grunnstoffanalyser er som tatt ut av en krimserie på Netflix. Den typiske scenen der kriminal-laboratoriet undersøker litt sand og et blad morderen har lagt igjen, og finner ut at den spesifikke sanden og busken som bladet kommer fra kun finnes sammen på et lite avgrenset området. Actionhelt-politimannen rykker så ut med hele patruljen sin for å arrestere morderen.

Alle ting i verden er bygget opp av grunnstoff (atomer), bitte små partikler som vi ikke kan se. Forskere har funnet fram til 118 forskjellige grunnstoff, som systematiseres i det vi kaller periodesystemet.

Blant de mer kjente atomene er kalsium og jern, blant de mindre kjente er strontium og barium. Alle disse grunnstoffene finnes i vannet langs kysten.

Fiskeskjell tar opp i seg små mengder av disse grunnstoffene. Konsentrasjonen blir som et fingeravtrykk, hvor fisker som lever i samme anlegg – samme vannmiljø – har nesten lik konsentrasjon av de forskjellige grunnstoffene. Så hvis vi klarer å få nøyaktige og stabile målinger av grunnstoffene kan vi i stor grad finne ut av hvilket anlegg en fisk har rømt fra.

Men her leter vi virkelig etter nåla i høystakken. Disse grunnstoffene er mye mindre enn hva man kan se i vanlige mikroskop. Måten vi finner denne nåla kalles massespektrometri. Det kan enklest forklares som at man tar hele høystakken og kaster den utover bakken. Nåla er litt «tyngre» enn høyet, så den farer litt lengre vekk før den faller ned.

Så, med alt dette, kan vi nå spore oppdrettslaksen? Ja, rømt laks kan i mange tilfeller spores tilbake til opprinnelsesstedet ved å analysere fiskeskjell. Dette gir anleggene mulighet til å starte egne undersøkelser og til å forbedre prosedyrene sine.

Neste artikkel

Norsk kosthold og omstillingsevne