Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvordan landbruket havnet på klimadefensiven

Kanskje var det en historisk mulighet som gikk tapt i perioden etter 2009 da altfor få av de store tiltaksforslagene ble iverksatt.

Størrelsen på kravene som landbruket nå stilles overfor innebærer at lavere utslipp per produsert enhet ikke er nok. Nå må det også påregnes produksjonsendringer, i retning av mindre kjøtt og mer grønt, skriver Jostein Brobakk. Foto: Benjamin Hernes Vogl
Størrelsen på kravene som landbruket nå stilles overfor innebærer at lavere utslipp per produsert enhet ikke er nok. Nå må det også påregnes produksjonsendringer, i retning av mindre kjøtt og mer grønt, skriver Jostein Brobakk. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Ved utgangen av forrige tiår var verden på vei ut av en serie kriser, samtidig som landbruksminister Lars Peder Brekk la frem en stortingsmelding om landbruk og klima. Landbruket skulle være en del av klimaløsningen, og var virkelig på offensiven. I dag er søkelyset på klimatiltak i landbruket kanskje sterkere enn noensinne, men næringa har etter min mening havnet på defensiven. I denne spalten vil jeg forklare hvorfor jeg mener det, og prøve å vise hvordan vi havnet her.

I Stortingsmelding nr. 39 fra 2009 (Klimaendringene – landbruket en del av løsningen) ble det satt frem forslag til klimatiltak tilsvarende en utslippsreduksjon på i overkant av 1,1 millioner CO2-ekvivalenter – lenge før ikke-kvotepliktig sektor (som landbruket er en del av) ble omfattet av like strenge utslippskutt som kvotepliktig sektor. Tiltakene hadde faglig støtte i Statens forurensingstilsyns rapporter, og Klimakur 2020 som kom i 2010. Biogass fra husdyrgjødsel, økt effektivitet i produksjon av rødt kjøtt og melk, og reduksjon av N-gjødsling i gras og beiter var tiltakene med størst kuttpotensial. Tidshorisonten for gjennomførbarhet var 2020, altså i år.

Forslagene i Stortingsmelding 39 må sies å ha vært i landbrukets interesse på det viset at klimatiltakene skulle gjennomføres uten at det gikk på bekostning av de øvrige landbrukspolitiske målene. Ved å være tidlig ute med en egen klimapolitikk, med forslag til utslippskutt gjennom effektivisering og teknologiutvikling uten å ramme matproduksjonen, skaffet sektoren seg et initiativ både overfor pressgrupper som ønsket en strengere politikk, og i den generelle klimadebatten.

Hvorvidt landbruket igjen skal klare å komme på offensiven, med disse utfordringene fremfor seg, kan være vanskelig å se.

Landbruket hadde skaffet seg et unikt mulighetsrom. Denne proaktive posisjonen preget også rapporten Landbruk og klimaendringer fra 2016, forfattet av en regjeringsoppnevnt arbeidsgruppe under ledelse av Erik Eid Hohle. Her ble det gjentatt at det var mulig å kutte minst 20 prosent av klimagassutslippene uten å redusere matproduksjonen. Tiltakene liknet på de fra Stortingsmelding 39 og Klimakur2020, med ett stort unntak. Arbeidsgruppen inkluderte effektene av endret diett, det vil si overgang fra rødt til hvitt kjøtt og overgang til et kosthold med mindre kjøtt, i sine tiltaksforslag.

Her har jeg allerede nevnt det jeg mener er en av hovedårsakene til at landbruket i dag er presset over på defensiven sammenliknet med situasjonen for et tiår siden. Forhold knyttet til befolkningens spisevaner, både de helsebaserte og klimabaserte kostholdsrådene, har blitt en integrert del av diskusjonen om landbruk og klima. Dette perspektivet er også en del av klimaavtalen mellom staten og bondeorganisasjonene fra i fjor, der det heter at regjeringen skal arbeide med forbruksendringer som indirekte kan medføre reduksjoner i klimagassutslipp.

Annonse

Videre beskriver avtalen at tiltak knyttet til forbruksendringer, altså en endring i det markedet etterspør, vil kunne påvirke jordbruksproduksjonen. Den diettbaserte klimapolitikken støttes og fremmes både av politiske partier, en økende andel av befolkningen, og av sterke organisasjoner, som for eksempel EAT.

Aktører utenfor landbrukssektoren har med andre ord økt sin innflytelse på utforming av både politikken og klimatiltakene. På sett og vis har landbruket blitt avhengig av andre for å kunne nå målsettingene om utslippskutt i den nasjonale klimapolitikken.

Her er vi ved en annen hovedårsak til at landbruket er presset over på defensiven – størrelsen på kuttene. Norge er tett knyttet opp til EUs klimapolitikk, og ikke-kvotepliktig sektor nå har fått like strenge utslippskrav som kvotepliktig sektor. Størrelsen på kravene som landbruket nå stilles overfor innebærer at lavere utslipp per produsert enhet ikke er nok. Nå må det også påregnes produksjonsendringer, i retning av mindre kjøtt og mer grønt.

Effektene av dette vil merkes sterkest hos de produsentene som i dag har gode forutsetninger for beitebasert produksjon og dårlige forutsetninger for å drive grøntproduksjon, som regel mindre bruk ute i distriktene. Skal målsettingen om å sikre landbruk over hele landet nås, må vi kanskje diskutere nye former for kanaliseringspolitikk.

Hvorvidt landbruket igjen skal klare å komme på offensiven, med disse utfordringene fremfor seg, kan være vanskelig å se. Kanskje var det en historisk mulighet som gikk tapt i perioden etter 2009 da altfor få av de store tiltaksforslagene ble iverksatt. Ett er i hvert fall sikkert: Kravene til store utslippskutt, og fokus på klimavennlige forbruksvaner, vil ikke forsvinne.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Alle mann rett til Besseggen