Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvor går de etter korona?

Færre gårdsbruk benyttet seg av utenlandsk arbeidskraft i 2019 sammenlignet med tidligere år. Hvorfor det? Og hvordan vil koronaen påvirke bøndenes bruk av arbeidskraft på lengre sikt?

Selv om det er mest vanlig med arbeidsinnvandrere innen frukt og grønt, er bruken av utenlandsk arbeidskraft også blitt viktig i andre produksjoner. Foto: Siri Juell Rasmussen
Selv om det er mest vanlig med arbeidsinnvandrere innen frukt og grønt, er bruken av utenlandsk arbeidskraft også blitt viktig i andre produksjoner. Foto: Siri Juell Rasmussen

Da Erna Solberg 12. mars annonserte at Norge ville innføre kraftige reiserestriksjoner, var det åpenbart at dette også ville få store konsekvenser for norsk matproduksjon. Stengte grenser ville ført til mangel på arbeidskraft i den mest arbeidskrevende sesongen for landbruket. Etter hvert lempet regjeringen på restriksjonene og tilrettela for arbeidsinnvandring fra EØS-land, og senere også fra land utenfor EØS. Permitterte nordmenn skulle også få muligheten til å jobbe i landbruket, mot redusert trekk i ytelsene fra NAV. Selv om dette har medført at mange bønder har pustet lettet ut, vil koronapandemien fortsatt kunne føre til store konsekvenser for arbeidsinnvandringen både på kort og lengre sikt.

I «Trender i norsk landbruk», en nasjonal spørreundersøkelse i regi av Ruralis, har vi hvert andre år siden 2004 stilt norske bønder spørsmål blant annet om deres bruk av arbeidsinnvandrere. Andel bønder som oppgir at de i løpet av det siste året hadde arbeidshjelp fra arbeidsinnvandrere økte kraftig fra 2004 til 2008 på grunn av EU-utvidelsen. Fra 2008 og frem til 2018 har andel gårdsbruk som benytter utenlandsk arbeidskraft ligget stabilt på rundt 17 prosent, noe som tilsvarer i underkant av 7000 gårdsbruk. Selv om det er mest vanlig med arbeidsinnvandrere innen frukt og grønt, er bruken av utenlandsk arbeidskraft også blitt viktig i andre produksjoner. Det er mest vanlig med arbeidsinnvandrere på større bruk og på bruk der bonden har høyere utdanning.

De siste årene har det imidlertid skjedd en endring i andelen gårdsbruk som bruker utenlandsk arbeidskraft. I februar 2020 svarte kun i underkant av 13 prosent av gårdbrukerne at de i løpet av det siste året hadde utenlandsk arbeidshjelp, noe som er en klar nedgang. Dette samsvarer med tall fra Utlendingsdirektoratet, som viser at antall sesongarbeidere fra EØS-land har falt i perioden 2017-2019. Selv om det har vært en økning i antall sesongarbeidere fra land utenfor EØS de senere årene, utgjør disse kun en liten andel av arbeidsinnvandrerne i norsk landbruk.

Annonse

Å reise til Norge for å jobbe er blitt oppfattet som mindre attraktivt.

Nedgangen i bruk av utenlandsk arbeidskraft skyldes flere forhold. En av de viktigste årsakene er en økt konkurranse om arbeidsinnvandrernes arbeidskraft. Arbeidsledigheten i flere EØS-land har i løpet av det siste tiåret blitt sterkt redusert, samtidig som lønningene har gått opp. I tillegg har krona blitt svekka, slik at avstanden mellom levestandarden i Norge og land som for eksempel Polen og Litauen samlet sett har blitt mindre. Det gjør at det å reise til Norge for å jobbe er blitt oppfattet som mindre attraktivt.

Med korona-restriksjonene som ble innført i vår kunne det ved første øyekast se ut til å bli enda vanskeligere å få tak i utenlandsk arbeidskraft. Selv om reiserestriksjonene i Norge og i mange andre europeiske land i sommer har vært oppmyket, ser vi nå at dette raskt endrer seg ved nye oppblomstringer av koronatilfeller. Land som Polen og Litauen har lyktes å holde smitte og dødelighet på et relativt lavt nivå. Dette kan føre til at en del potensielle arbeidstakere vil holde seg i hjemlandet, i alle fall til koronakrisen er mer avklart. Usikkerheten frem til en eventuell vaksine, svak kronekurs og lav lønn i landbruket, gjør at arbeidsinnvandringen på kort sikt antakelig vil være enda lavere enn hva den var i 2019.

På lengre sikt vil tilgjengelig arbeidskraft fra EØS-land i stor grad være avhengig av utviklingen av pandemien med de påfølgende økonomiske konsekvensene i arbeidsinnvandrernes hjemland. Økt arbeidsledighet og redusert lønnsvekst i Øst-Europa kan medføre større lønns- og levekårsforskjeller mellom arbeidsinnvandrernes hjemland og Norge. Særlig ettersom Norge har solide statsfinanser til å subsidiere arbeidsmarkedet, og dermed er bedre rustet til å få hjulene raskere i gang enn flere øst-europeiske land. Det kan på sikt føre til at det blir mer attraktivt å jobbe i Norge. Hvis dette blir et utfall av koronapandemien, vil det i tilfelle bety at det vil bli lettere å rekruttere utenlandsk arbeidskraft for norske bønder.

Selv om det er vanskelig å spå koronapandemien sitt fotavtrykk på arbeidsinnvandringen, er det ikke usannsynlig at vi igjen vil få se mer bruk av utenlandsk arbeidskraft i norsk landbruk på lengre sikt.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Villsvin – en trussel mot svinehelsa