Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Har vi kunnskapen Bygde-Norge trenger?

To helt motsatte historier kan fortelles om Distrikts-Norge. Den ene kan vi kalle Optimist-historien, den andre Avmakt-historien. Disse to historiene reflekteres også i medienes søkelys på distriktene.

Forskning for gode liv i utkantene må prioriteres i forskningsbudsjettene. Også steder som legges øde i moderniseringen av Norge, har behov for forskningsbasert kunnskap, skriver Svein Frisvoll. Foto: Mostphotos
Forskning for gode liv i utkantene må prioriteres i forskningsbudsjettene. Også steder som legges øde i moderniseringen av Norge, har behov for forskningsbasert kunnskap, skriver Svein Frisvoll. Foto: Mostphotos

I den ene skålen finner vi gjerne mediesaker som forteller historien om suksessbygda som har knekt innflytterkoden, med boligpriser som overstiger de man finner i byen. I den andre historien forteller om gamlisbygda uten barn.

Optimist-historien har noe for seg, det viste Distriktsnæringsutvalget oss. Verdiskapingen i distriktsnæringslivet har vokst sterkt og produktiviteten i næringslivet er størst i distriktene.

Om man rangerer eksportverdi per sysselsatt etter fylker, så er det fire distriktsfylker som troner øverst. Hver person i arbeid bosatt i Møre og Romsdal bidrar i gjennomsnitt med nesten 1000 nye kroner inn til Norge gjennom arbeidsinnsatsen sin, mens sysselsatte i Oslo bare bringer 400 nye kroner inn til landet. I Optimist-historien er det mangel på arbeidskraft med den riktige kompetansen som truer.

Avmakt-historien kan det også føres bevis for. Demografiutvalget viste til tre godt kjente utfordringer, som særlig påvirker framtidsutsiktene til distriktssamfunn: befolkningsnedgang, aldring og spredt bosetting. Distriktsnæringsutvalget viste at arbeidsplassutviklingen de siste 10 årene har vært negativ i distriktene.

I storbyområdene ligger den godt over landsgjennomsnittet. Dette er historien hvor offentlig sektor og privat næringsliv har forlatt distrikts-bygdene og etterlatt bygdefolk på skrøpelig grunn. Dette kan vi lese om i boka Distriktsopprør. Periferien på nytt i sentrum, som Ruralis-forskerne Almås og Fuglestad har redigert.

Begge historiene er sanne, samtidig. Men de handler om forskjellige steder. Evner vi å ha kunnskap som er til hjelp for folk som lever i så forskjellige situasjoner? Det er nå snart 20 år siden det forrige rene forskningsprogrammet for regional utvikling i Forskningsrådet ble avsluttet.

Mye har endret seg siden da. Vi har blitt avhengige av utenlandsk arbeidskraft og raske datasignal. Med sosiale medier og mulighet for god digital samhandling i arbeidsfellesskap andre steder enn der vi er, har vi blitt mer stedløse. Vi er mer sammenkoplet med den internasjonale verden.

Fra løssnøkjøring eller kajakken, kan vi markedsføre bygdeidyllen vår for hele verden. Fra sofaen kan vi handle varer fra New York og ta utdanning ved Harvard. Alt dette var sci-fi da siste punktum for regionalforskningsprogrammet ble satt.

"Vi vet veldig lite om hvordan generasjon livsstil og det stedløse arbeidslivet med digital samhandling reelt vil manifesterer seg i Bygde-Norge."

Digitalisering

Optimist-historien har forskningspolitikken på sin side. Malt med bred pensel, kan man si at forskningspolitikken som fulgte, med sitt mål om verdiskaping, innovasjon og kommersialisering, finansierer forskning for stedene som gir optimist-historien næring.

Dette er viktig forskning, for all del. Det er verdiskaping velferden skal tuftes på også etter olja. Det er bare det at dette ikke er forskning som løser problemer for folk på stedene som beskrives av Avmakt-historien. Til det mangler disse plassene det verdiskapingen i dag hviler på. Samtidig er dette hjemsted, viktige for menneskene som lever sine liv der og nå.

Forskning for gode liv i utkantene må prioriteres i forskningsbudsjettene. Også steder som legges øde i moderniseringen av Norge, har behov for forskningsbasert kunnskap. De har krav på å få offentlig finansiert forskning som møter deres behov. Vi vet mye om hvordan utviklingen i distriktene er, og vi vet mye om hvordan distriktene kan bli om framskrivingene slår til.

Men vi er til liten hjelp for livene som leves i Avmakt-historien. Til det har det vært for få forskningskroner som har blitt bevilget i Forskningsrådet til slik forskning de siste 20 årene.

Vi vet veldig lite om hvordan eldreomsorg kan organiseres i små samfunn med store avstander og dårlige kollektivtilbud, uten at livskvaliteten kastes over bord. Vi vet veldig lite om hvordan tidsklemma i små samfunn med store avstander oppleves og håndteres.

Hva skjer med det gode livet når omsorgsboligen Småbarnsmor jobbet på er borte og hun må være på plass i kommunesenteret 45 minutter unna i det morgenvakten starter. Den starter 15 minutter etter at barna tidligst kan leveres på SFO/barnehage og Småbarnsfar – han er vest av Grønland på tokt etter reker.

Hjemmekontor er åpenbart ikke en løsning. Vi vet veldig lite om hvordan generasjon livsstil og det stedløse arbeidslivet med digital samhandling reelt vil manifesterer seg i Bygde-Norge. Er dette trender som også Avmakt-bygdene kan nyte godt av? Vi vet veldig lite om hvordan suksesskriterier for bygdeutvikling kan dreies bort fra urealistiske mål om vekst og over til å sikre gode liv uavhengig av alder.

Vi vet lite om hvordan utdanning i dag kan bli en lokal bygderessurs, istedenfor å årelate Avmakt-bygdene for ungdom.

Min oppfordring til Nationens lesere er å snakke med tillitsvalgte i faglagene, snakk med lokalpolitikerne og be de løfte følgende oppover i både faglag og i partier: Etabler i Norges forskningsråd forskningsprogrammet Hvordan skape gode distriktssamfunn.

Neste artikkel

Matteknologi - en milliardindustri