Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Gårdbrukeres puslespill med jordlapper

Den enkelte gårdbruker driver stadig mer jord, selv om gårdene ikke er blitt større. Konsekvensen er mer spredt drift, og et uoversiktlig system av avtaler for å leie jord.

Eierskap: Mer og mer av jordbruksjorda blir leid ut til andre som trenger jord. Foto: Siri Juell Rasmussen

Eierskapet til jord henger ikke lenger like naturlig sammen med den som driver jorda. Mange som har lagt ned gårdsdrifta bor fortsatt på gården, og leier ut jorda til andre som trenger jord i området. Dette systemet er basert på private avtaler mellom utleier og leietaker. I et tverrfaglig forskningsprosjektet er Ruralis, i samarbeid med andre, i gang med å kartlegge omfanget av og utfordringene med slik arealfragmentering. Vi prøver også ut ulike former for samordning som kan begrense de negative effektene dette kan ha.

I sum kan oppdelinga av arealer nemlig føre til at tilgangen på jord blir mindre forutsigbar. Det påvirker også jordhelse og økologi. At jorda som drives ligger spredt over store avstander medfører sosiale, økonomiske og økologiske konsekvenser, både for den enkelte gårdbruker og for å kunne utnytte ressursene mest mulig optimalt. For gårdbrukerne betyr det ofte kostbar, tidkrevende og klimafiendtlig traktorkjøring mellom åkerstykker.

Et mindre melkebruk vil ikke kunne stille opp med like store økonomiske muskler som en profesjonalisert gårdsbedrift i kampen om å leie arealer.

Det er sjelden landbruksjord selges. Selv om det heter seg at kontraktene skal ha en varighet på ti år, er det mange som opererer med kontrakter på fem år eller mindre. Mange har bare muntlige avtaler fra år til år. For jordhelsa er konsekvensen ofte manglende investering i jorda, som grøfting. De som leier jorda har ofte ikke den samme motivasjonen til å holde jorda i god hevd som de som driver egen jord.

I gode jordbruksområder konkurrerer gårdbrukerne om jorda. Et mindre melkebruk vil ikke kunne stille opp med like store økonomiske muskler som en profesjonalisert gårdsbedrift i kampen om å leie arealer. Det kan også være konkurranse mellom produksjoner. Grønnsak- og potetprodusenter vil kunne by mer enn korn- og husdyrprodusenter. Leieavtaler er mange steder basert på sedvane og vennskap, noe som ikke alltid samsvarer med optimal drift. Det er derfor et stort potensial for å effektivisere og forbedre.

Annonse

Data fra spørreundersøkelsen Trender i norsk landbruk, viser at 40 prosent av norske bønder opplever spredte arealer som et problem. To faktorer peker seg ut som årsaker: Det ene er antall bruk en bonde leier arealer fra. Den andre faktoren er avstanden fra driftssenteret til arealene, der det oppleves problematisk hvis jordstykket ligger mer enn 2 km unna. For den andre faktoren er det viktig å merke seg at det ikke gjør noen forskjell om bonden eier eller leier arealet.

Spredt areal oppleves som et størst problem i Nord-Norge. Melkeprodusenter og andre husdyrprodusenter har lengre avstand til arealene, og opplever spredte arealer som et større problem enn kornprodusenter og andre planteprodusenter. Jæren skiller seg ut ved at det er relativt få bønder som opplever spredte arealer som et problem.

Lokale møter, som Nordlandsforskning har stått i bresjen for, og intervjuer med både eiere og drivere, viser at mange mangler oversikt over hvilket regelverk som gjelder, og hvor de kan henvende seg for å få mer kunnskap. Bedre og mer kommunikasjon rundt tematikken er svært viktig. De som driver jorda mener at de som selv har et problem med spredte arealer, også bør ta initiativ til å løse utfordringene. Oversikten over hvilke gårdbrukere som driver hvilke jordstykker finnes i Produsentregisteret, men vårt inntrykk at denne informasjonen etterspørres lokalt.

På lokale møter har Nibio vist kartmodeller over driftsforholdene. Det har gjort mange mer bevisste, og fått nye aktører til å snakke sammen. Et viktig spørsmål videre blir hvilken aktør det er som best kan ta ansvar for å koordinere og gi informasjon. En del kommuner innhenter allerede kopi av leiekontrakter, men her er praksisen ulik.

I Namdal pågår et forsøk med Jordmegler som skal samle informasjon og bistå når nytt areal kommer på leiemarkedet, mens i Vestvågøy satses det på å bedre kommunikasjonen og dialogen mellom myndigheter, eiere og drivere. Aktører fra landbruksnæringa er også involvert flere steder.

Tiltakene vil forhåpentligvis føre til et puslespill med færre brikker for bøndene, og at det blir lettere å få puslespillet til å gå i hop, både i form av tidsbruk, økonomi og i form av en ressursbruk som tar bedre hensyn til naturens tåleevne.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Om spise eller bli spist