Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Går det opp for oss når breene smelter?

De fleste breene våre vil forsvinne i løpet av dette århundret. Kan vi gjøre noe annet å sørge over dette tapet?

Stygge utsikter: Styggbreen og andre norske breer krymper under klimaendringene. Foto: Werner Wilh. Dallawara
Stygge utsikter: Styggbreen og andre norske breer krymper under klimaendringene. Foto: Werner Wilh. Dallawara

De krympende breene er blant de mest visuelle konsekvensene av klimaendringene her til lands. Breene har vi hatt i tusenvis av år - i løpet av noen tiår, vil en stor del av de forsvinne.

Før de blir borte, vil de ha bidratt med noen terawattimer ekstra vannkraftproduksjon. Deretter går kraftproduksjonen fra breelvene naturlig nok ned. At disse iskolossene blir borte, gjør også at turistnæringen i flere regioner mister et viktig trekkplaster.

Før pandemien hadde Jostedalsbreen nasjonalpark rundt 600.000 besøkende per år. Reiselivet i kommunene rundt breen hadde en omsetning på 360 millioner kroner. Hva skjer med denne og andre, viktige næringer når breene forsvinner?

"Reiselivet i kommunene rundt breen hadde en omsetning på 360 millioner kroner."

Forskningsprosjektet Jostice kartlegger og modellerer Jostedalsbreen for første gang. Dermed kan vi bedre beregne hvordan den store breen vil krympe i de kommende tiårene. Foreløpige funn tyder på at den ikke kommer til å bli helt borte i dette århundret, men skrumpe inn til tre selvstendige mindre breer.

I prosjektet ser vi også på konsekvenser for reiselivsnæringen. Fjellførere og andre aktører i turistbransjen som vi har intervjuet, ser ikke bresmeltingen som en stor trussel mot egen næring. Fjellene blir mindre fine å se på, men turistene kommer likevel. Det blir lengre å gå for breturistene når de skal inn til eller opp på breen, men de ivrigste tar turen.

Etter hvert vil også det bli mindre bre å se på de reisemålene der turister kommer for å se på breen på avstand, som Fjærland eller Jostedalen. Men også da finnes det utveier. I Briksdalen i Stryn har de allerede tilpasset seg at brearmen som dro hundretusenvis av besøkende, har forsvunnet langt opp i fjellsiden. Det kommer fremdeles store mengder turister, men de må nøye seg med å se breen på lang avstand.

Annonse

Bortfall av aktivitet på breen førte naturlig nok til en reduksjon i antall arbeidsplasser. Også på landsbasis vil nok reiselivet tape arbeidsplasser på at breene forsvinner.

Vil noen savne breene når de aldri har opplevd dem på nært hold? Kanskje er den viktigste konsekvensen, nå på kort sikt, at vi får et slående og håndfast “bevis” på at klimaendringene faktisk er her. Nest etter isbjørner på krympende isflak, har breene blitt ett av de mest brukte symbolene på menneskeskapte klimaendringer.

Startskuddet for denne symbolske bruken av smeltende breer, var at visepresident Al Gore holdt en tale i Montanas «Glacier National Park» i september 1997, hvor han kunngjorde at alle breene i nasjonalparken lå an til å smelte bort innen 2030. I 1850 hadde området 150 breer. Som Gore sa, vil det snart bare være navnet som står igjen.

Fra Alpene har vi sett bilder av den krympende Presena-breen som hver vår pakkes inn i varmereflekterende presenninger i håp om å forsinke det uunngåelige. På Island holdt man for to år siden begravelse for en annen bre som er innhentet av klimaendringene: Okjøkull, nå offisielt avgått ved døden.

At breene har fått en slik betydning, skyldes kanskje breenes særegne tiltrekningskraft. Kanskje henger det sammen med den vakre blåfargen, farene som er forbundet med dem og kraften de har hatt på sitt største, da de formet landskapene vi vandrer rundt i nå.

Også i kunsthistorien finner vi en fascinasjon for breenes motsetninger: De ble oppfattet som vakre, men samtidig faretruende. Henrik Wergeland beskrev Hurrungane og breene der som en «fryktelig egn med evig is og sne», mens kjente malere som Flintoe og J. C. Dahl brukte breer flittig i sine landskapsmalerier.

Hva kan så den symbolske statusen til breene brukes til? Vi sliter med å fatte alvoret med klimaendringene. Det alvoret ekspertene formidler, matches ikke av virkningsfull politikk. Det får oss til å tvile på at det virkelig er så ille. I det hele tatt skal det mye til for at vi oppfatter fremtidige klimaendringer som et problem som angår oss, rent følelsesmessig.

Men kanskje kan synet og opplevelsen av smeltende breer bidra. Samtlige fjellførere jeg har intervjuet, sier at de ender opp med å snakke med gjestene sine om klimaendringer når de ferdes på steder der det tidligere lå breer eller flerårig is og snø.

Noen ender også opp med å snakke om hvordan livsstilen vår og personlige valg henger sammen med klimaproblemet, mens andre føler at de først må feie for egen dør. Vil reiselivet ta utfordringen med å bruke den symbolske kraften i de smeltende breene til å bli en pådriver for omstilling til bærekraft?

Neste artikkel

Jo, vi trenger dessverre vindkraft