Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forskning på smittsomme sykdommer må komme alle til gode

Norge bør bidra til å forbedre dyrehelsen også utenfor Norges grenser.

Helsa til dyr som denne kalven er godt ivaretatt i Norge, skriver Nationens spaltist. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix

Norge er ikke bare best i langrenn. Vi er også det landet i verden med lavest forekomst av alvorlige smittsomme sykdommer hos husdyrene våre. Utbrudd av infeksjonssykdommer forekommer, men vi klarer som regel å få situasjonen raskt under kontroll. Dette krever god beredskap og tillit mellom alle involverte parter.

Det har ikke kommet av seg selv. Tvert imot er det et resultat av tett samarbeid mellom næringen, veterinærmyndighetene og de veterinære fagmiljøene helt tilbake til 1890-tallet.

Vi skal ikke lengre tilbake enn til 1990-tallet, da BVD (bovin virusdiaré) var en smittsom storfesykdom som ga store tap. Det var en sykdom Norge klarte å utrydde helt, og siden 2007 er Norges storfepopulasjon fri fra sykdommen. Mykoplasma hos svin forårsaket store luftveislidelser for grisene og store tap for griseprodusentene, men gjennom vellykkete saneringsprogram har norsk svinepopulasjon vært fri for mykoplasma siden 2009.

Tuberkulose hos storfe har ikke vært påvist i Norge siden 1963, og de andre nordiske land er også fri for storfetuberkulose. Norskprodusert upasteurisert melk er ikke lenger noen smittefare for spredning av tuberkulose, noe den var for mindre enn 100 år siden.

Restriktiv importpolitikk og vellykkete systematiske bekjempningsprogram hvor alle har dratt i samme retning, har bidratt til at Norge har lavest forekomst i verden av alvorlige smittsomme dyresykdommer. Og når vi vet at mange sykdommer hos mennesker smitter fra dyr til mennesker eller via mat og vann, så er det å ha en god dyrehelse også et viktig bidrag til god folkehelse.

I store deler av verden er det ikke slik. Det er ikke et like velfungerende samspill mellom næring, veterinærmyndigheter og vitenskapelige institusjoner som i Norge. Noen steder er veterinærene kjøpt og betalt av næringen, og til og med av medisinfirmaene, slik at veterinæren tjener på å forskrive antibiotika og annen medisin. Dermed forverrer veterinæren situasjonen når det gjelder forekomst og utvikling av for eksempel antibiotikaresistens.

Annonse

Det er også slik at dyreeiere og bønder i mange land mangler kunnskap om dyresykdommer eller årsaken til ulike dyresykdommer, samtidig som de kan til skaffe seg hva de måtte ønske av medisiner, som antibiotika. Dette fører til at antibiotika brukes til alle typer sykdommer, også de som ikke forårsakes av bakterier og som dermed ikke kan behandles med antibiotika.

Slik kunnskap om hvorfor og hvordan antibiotika misbrukes er nødvendig for å kunne sette inn målrettede tiltak. Relativt enkle grep burde vært fullt mulig å få gjennomført for å gi mennesker en bedre skolegang og dermed forbedre forståelsen av dyresykdommer og hvordan de bør behandles.

I en globalisert verden der varer og tjenester skal flyte fritt, så blir det enda viktigere at forskning og utvikling kommer alle til gode for et felles beste. Dette både for dyrs og menneskers skyld. Det er likevel ikke slik at forskningsbasert kunnskap som er forsket frem under norske forhold kan gjelde ubetinget i andre deler av verden. Men metodikk og kunnskapsoverføring vil være sentralt. Her kan Norge være en viktig bidragsyter.

Begrepene mattrygghet og matsikkerhet burde være mer sammenkoplet enn de er i dag. Matsikkerhet betyr å sikre nok mat. Mattrygghet betyr at maten skal være trygg å spise. I noen land går mattryggheten på bekostning av matsikkerheten. Når mennesker er sultne nok, prioriterer de å få mat i seg det hele tatt, fremfor å undersøke om maten er trygg nok å spise. Naturlig nok. Og slik kan sykdommer spres til mennesker fra dyr og mat for så å spres tilbake til dyra igjen.

Dette blir en ond sirkel og her trengs det resurser fra flere hold inkludert forskningsprosjekter for å bidra med kunnskap og andre resurser for forbedre situasjonen globalt sett.

Jeg mener vi er heldige her i Norge, hvor alt er regulert ned til minste detalj. Norskprodusert mat er gjennomgående trygg, og blant de tryggeste i verden. Så hvorfor skal vi bry oss? Ja, nå er det slik at vi ikke lever i en isolert verden. Vi reiser mer og vi importerer faktisk en del matvarer. Ifølge Folkehelseinstituttet har antall rapporterte matbårne infeksjoner økt de siste årene. Dette skyldes både smitte via importerte matvarer og via utenlandsreiser.

Gjennom aktiv deltakelse i forskningsprosjekter utenlands kan vi bidra til en bedre dyrehelse og humanhelse i andre deler av verden. Slik kan vi også bidra til å beholde den gode smittestatusen blant mennesker og dyr i Norge.

Globalt sett vil slik forskning i tillegg bidra til å minske klimaavtrykket, ved at dyr blir friskere og får en bedre tilvekst. Årsaken er at syke dyr vil trenge mer fôr, og at vi da vil trenge flere dyr for å produsere den samme mengden mat. Mer om dette en annen gang.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Passiv Elvestuen om framtidig matproduksjon