Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Foreldre må få mer hjelp med barnas dataspilling

For mange barn og ungdommer kretser livet rundt dataspill, og hos enkelte blir spillingen til et problem. Veiledning til foreldre og ungdommer må trappes betydelig opp, særlig overfor innvandrere.

Utbredt aktivitet: Dataspill er ikke lenger et subkulturelt fenomen, som for et par tiår siden. I dag er det en viktig og utbredt fritidsaktivitet både blant barn, ungdommer og voksne. Foto: Mostphotos
Utbredt aktivitet: Dataspill er ikke lenger et subkulturelt fenomen, som for et par tiår siden. I dag er det en viktig og utbredt fritidsaktivitet både blant barn, ungdommer og voksne. Foto: Mostphotos

Jeg ville ikke involvere andre fordi jeg tenkte at det er flaut og tabu. Jeg tenkte at jeg er en mor som ikke kan oppdra barnet sitt. Jeg snakket med søstrene mine, men jeg fikk ingen hjelp fra dem. Så snakket jeg med en kollega, for jeg visste ikke noe om hvor jeg kan søke hjelp.

Dette er ordene til en mor med innvandrerbakgrunn. Hun snakker om prosessen med å skaffe hjelp til å håndtere sønnens dataspilling – en lang vei med mye fortvilelse.

Gilda Seddighi er forsker innen teknologi og samfunn ved Vestlandsforsking. Forskningen hennes omhandler temaer som kjønn, inkludering og digitale medier. Foto: Vestlandsforsking
Gilda Seddighi er forsker innen teknologi og samfunn ved Vestlandsforsking. Forskningen hennes omhandler temaer som kjønn, inkludering og digitale medier. Foto: Vestlandsforsking

Det er vanskelig å være foreldre når barna går på nettet for å spille eller være sosiale – det kjenner vi alle på – og for nyankomne familier med begrenset nettverk og språkkunnskap, kan det være enda mer utfordrende. Tiltakene som er satt inn, ser ikke ut til å nå fram til eller være nok for en del innvandrerfamilier som sliter med problemspilling. Får problemet vokse for lenge, kan konfliktene gjøre livet vanskelig for hele familien og gå ut over skole, helse og fritid.

Ved Vestlandsforsking har vi siden 2017 forsket nettopp på spillevaner blant innvandrerungdom. Vi har særlig sett på hvordan ungdommene og foreldrene deres forhandler om spilling i hverdagen og hvordan man bedre kan forebygge det som kalles «problemspilling», altså at dataspillingen tar overhånd og går ut over skole, fritidsaktiviteter og familieliv.

Dataspill er ikke lenger et subkulturelt fenomen, som for et par tiår siden. I dag er det en viktig og utbredt fritidsaktivitet både blant barn, ungdommer og voksne. Gjennom spilling deler man opplevelser, danner nettverk og får trening i sosiale og digitale ferdigheter. Samtidig kan spillingen også bli problematisk. Da snakker vi om ungdommer som fortsetter å spille i flere døgn og nekter å gå på skolen, om fortvilte alenemødre som til slutt ser seg nødt til å klippe over ledningen til ruteren. Vi snakker om krangler mellom mor og sønn som blir så høylytte at politiet en dag står på døra.

Generasjonskløft er en viktig nøkkel til å forstå hvorfor disse problemene oppstår. Forskningen vår har vist at foreldrene i disse familiene ofte mangler grunnleggende informasjon om dataspill. Det samme gjelder mange voksne i utviklingsland.

Annonse

Når barna begynner å spille, kan mange foreldre for lite om innhold i spillene og mangler kunnskap om at dataspill har ulike aldersgrenser. Barna derimot, finner ut av det – ofte uten at noen veileder dem eller setter grenser. Ofte kommer foreldrene først på banen når barnas spillevaner er godt etablerte.

"Ofte kommer foreldrene først på banen når barnas spillevaner er godt etablerte."

I stedet burde foreldre tidlig vise interesse for dataspill, snakke om innholdet i spilling i hverdagen, sette seg inn i hva spillene går ut på – og finne ut hva som er den anbefalte aldersgrensen. Denne innsikten kommer ikke av seg selv, og det er derfor det er så viktig at foreldre får tilgang til råd og veiledning tidlig – gjerne før barna har begynt på skolen.

Vår forskning har vist at foreldre som klarer å regulere spilling godt, har tatt en aktiv rolle i å tilrettelegge hverdagsrutiner og fritidsaktiviteter for barna. Her har familiens økonomiske ressurser mye å si: Familier med små økonomiske ressurser har ofte begrenset mulighet til å tilrettelegge hverdagsrutinene til barna, for eksempel fordi foreldrene må jobbe på ettermiddagen og kvelden.

En anstrengt familieøkonomi kan også bety at dyre fritidsaktiviteter må vike. Skal disse barna holdes unna skjermen, er det viktig at kommunen sørger for at det finnes et visst fritidstilbud alle kan benytte.

Vi ser også at foreldre rekker å bli veldig engstelige og fortvilet før de greier å skaffe hjelp med problemspilling. Foreldre skammer seg for å ha konflikter med barna sine, samtidig som de mangler oversikt over hjelpeapparatet, har et lite sosialt nettverk og gjerne sliter med å forstå norsk.

Sammen med frivillige organisasjoner bør offentlige institusjoner som helsestasjons- og skolehelsetjeneste gjøre mer for å bryte ned tabuer og skam rundt slike problemer, som vi vet kan formørke livet for mange familier. Helsestasjons- og skolehelsetjeneste er jo et lavterskeltilbud til barn, ungdommer og deres familier, med viktig rolle i forebyggende psykososialt arbeid.

Råd og veiledning om dataspill bør også gjøres langt mer synlig for foreldre med ulike typer bakgrunn. Her har både innvandrerorganisasjoner, IMDIs minoritetsrådgivere, norskopplæring og helsestasjoner en viktig oppgave å ta tak i. Ved å forsterke veiledningen om dataspill overfor foreldre med små sosiale og økonomiske ressurser, kan man oppnå at eksisterende ressurser og tiltak mot problemspilling kommer mye bedre til nytte.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Fra opposisjonspolitiker til statsminister