Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forberedskap er den beste beredskapen

Vi trenger nok kunnskap til å forstå og forutsi hva som er under utvikling og hvilke konsekvenser den utviklingen kan få.

For norske bønder med skiftende årstider besto beredskap i å produsere og lagre nok såvare, dyrefôr og mat til å komme seg gjennom året – helst nok til å tåle et uår eller sykdom. Foto: Mariann Tvete

Etter mer enn tjue år som forsker er jeg nå blitt seksjonsleder. I min nye stilling er det ennå mange oppgaver jeg ikke har lært å håndtere.

Derfor løper jeg daglig rundt og føler at det hersker kaos der det burde herske en betydelig grad av orden og oversikt. I min rolle har jeg et beredskapsansvar for seksjonen, men jeg mangler foreløpig det jeg vil kalle forberedskapen.

Jeg opplever at det stadig oftere snakkes om beredskap på ulike samfunnsområder. Det er ikke så rart i en verden i rask endring, hvor endringene ofte framstår truende og kanskje i avtagende grad oppleves forutsigbare. Ta for eksempel digitaliseringen, økende politisk og religiøs polarisering, globalisering og klimaendringer. Men organiserer vi beredskapen godt, og forstår vi begrepet på samme måte?

I gamle dager mistet de fleste familier ett eller flere barn før de ble konfirmert, på grunn av smittsomme sykdommer. Å få mange barn fungerte som beredskap for å bli tatt vare på som gammel. For norske bønder med skiftende årstider besto beredskap i å produsere og lagre nok såvare, dyrefôr og mat til å komme seg gjennom året – helst nok til å tåle et uår eller sykdom. Disse typene av beredskap var som en forsikring. Den er relativt passiv, men gir mulighet til å komme over kneika hvis uhellet er ute.

Etter andre verdenskrig var «Aldri mer 9. april!» lenge et slagord. Det ble blant annet brukt for å begrunne militær opprustning og medlemskap i forsvarsalliansen Nato. Økt bruk av antibiotika fikk forekomst og dødelighet av smittsomme sykdommer raskt ned. For bonden økte tilgangen til sprøytemidler, veterinær diagnostikk og medisiner. Alt dette er reaktive former for beredskap hvor målet er å kunne slå tilbake den oppdukkende fienden. Etter kampen ligger det dessverre ofte igjen mange ofre, også egne, på slagmarken.

«Aldri mer 22. juli!» har blitt et slagord i vår tid, men synet på hva som skal til for å unngå ny terror i Norge spriker sterkt. Noen peker på behov for flere helikoptre og samordning hos politiet. Andre på bedre innvandrings- og integreringspolitikk, kamp mot rasisme og konspirasjonsteorier, redaktøransvar i sosiale medier, eller at politi og forsvar må drive bedre etterretning.

Annonse

Her nærmer vi oss det jeg kaller forberedskapen: Det å samle inn nok kunnskap til å forstå og forutsi hva som er under utvikling og hvilke konsekvenser den utviklingen kan få. Og deretter bruke kunnskapen til å endre utviklingen i ønsket retning og forebygge negative hendelser.

Militær opprustning og allianser som Nato kan virke avskrekkende, og på den måten forebyggende. Det er imidlertid ikke slik forebygging jeg snakker om. Heller ikke pass- eller lege-/veterinærkontroll av mennesker og dyr som reiser inn i Norge, selv om det også kan forebygge ulovlig innvandring eller smittespredning.

Globalisering og klimaendringer gir på hver sin måte dramatisk økt risiko for utvikling og spredning av nye smittsomme sykdommer. I tillegg er antibiotikaresistens blitt en av vår tids største helsetrusler for mennesker og dyr. Disse problemene løses ikke reaktivt, selv om vi må ha en viss reaktiv beredskap.

I stedet må vi forske på hvordan, hvorfor og under hvilke betingelser nye smittsomme sykdommer og resistens oppstår, sprer og endrer seg. Og på hvilke betingelser som minimerer risikoen for slik utvikling. De betingelsene bør vi kanskje tilrettelegge mer for? Den som har fulgt rådene som er gitt av norske tannleger de siste tiårene skjønner hva jeg snakker om. Visjonen om null hull er blitt en realitet for store deler av den yngste voksengenerasjonen.

Dyrehelseberedskapen ved Veterinærinstituttet har tradisjonelt hatt fokus på diagnostikk, overvåking og kontroll, sammen med forsknings- og kunnskapsutvikling på vaksiner og sykdomsbehandling.

I de senere årene har betydningen av dyrevelferd og epidemiologiske verktøy blitt stadig viktigere. Instituttet gjennomfører nå betydelige omlegginger i sin regionale virksomhet, og øker vektleggingen av forskningens bidrag til å sikre vår nasjonale beredskap. Det kreves samtidig økt internasjonalt samarbeid. Dette skjer i erkjennelse av at proaktiv dyrehelseberedskap, eller forberedskap, kan være mer bærekraftig enn klassisk reaktiv beredskap.

Lav forekomst av alvorlige smittsomme sykdommer og antibiotikaresistens er kanskje norsk landbruks sterkeste konkurransefortrinn og må derfor videreføres. Også selv om det utløser mindre medieoppmerksomhet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kompensasjon til pelsdyrprodusenter – det er ingen skam å snu