Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Folk flest ser rovdyr i avisa

Et fokus på hva flertallet i Norge mener om rovdyr må ikke brukes som overkjøring av de som faktisk må leve med dem.

Sjelden: De færreste nordmenn opplever rovdyr på kroppen. Foto: Mariann Tvete

I en rovdyrdebatt som domineres av sterke ytterpunkter, er det viktig med forskning som bidrar til å nyansere. Mye av den samfunnsvitenskapelige forskningen relatert til menneske-rovdyr-konflikten har dreid seg om undersøkelser av befolkningens holdninger til ulike rovdyr. Disse studiene bekrefter at vernet og reintroduksjonen av utryddingstruede rovdyr har bred støtte både i Europa og i Norge. Samtidig finnes det både geografiske og demografiske variasjoner i holdninger til rovdyr. Flere nyhetsartikler og kronikker refererer til at «folk flest i Norge vil ha rovdyr». Enkelte følger også opp med at dette gjelder «også på bygda». Dette er utsagn som fortjener å bli nyansert. Ikke fordi utsagnene er feil, men fordi de lett kan mistolkes og fordi utsagnene kan brukes til å overkjøre et mindretall som er direkte berørte av rovdyr.

Fra en ganske omfattende forskningslitteratur om nordmenns holdninger til ulv, er det særlig ett spørsmål som blir brukt mye som et mål på nordmenns holdninger til ulv: «Hva synes du om at det finnes ulv i norsk natur?». Resultatet fra nasjonale spørreundersøkelser viser at et flertall i Norge «liker» at det finnes ulv i norsk natur. Spørsmålet alene sier likevel ingenting om man er fornøyd med antallet ulv. Det sier heller ingenting om holdninger til dagens bestandsmål. Hva svarer den enkelte dersom de liker at det finnes ulv i Norge, men er uenig i bestandsmålet satt av Stortinget? Folk flest kan like at det finnes ulv i norsk natur, men de kan samtidig være uenig i forvaltningen og reguleringen av ulvebestanden. Vi vet at spørsmålsformulering i spørreundersøkelser har stor betydning for hvordan den enkelte svarer, og hvis vi tar utgangspunkt i dette spørsmålet alene er det en fare for at vi tolker nordmenns holdninger til ulv som mer positive enn de i realiteten er.

Hvis vi tar dette spørsmålet alene er det en fare for at vi tolker holdninger til ulv som mer positive enn de er.

Annonse

Både i Norge og i resten av Europa er det relativt få som trenger å forholde seg til ulv eller andre rovdyr. Rundt 80 prosent av Norges befolkning bor i byer og tettsteder, og de færreste av oss er sysselsatt i primærnæringene. Med andre ord er rovdyr for de fleste av oss noe vi kun leser om i avisene eller hører om på nyhetene. Det er derfor ikke overraskende at mange generelt uttrykker seg positive til rovdyr.

Befolkningen i distrikts-Norge er ikke lik. Hva man lever av, ressursgrunnlag, hvor tett på naturen den enkelte bor og konsentrasjonen av rovdyr varierer mellom lokalsamfunn og mellom innbyggere i lokalsamfunn. Det er derfor heller ikke rart at folk også på bygda har ulike holdninger til rovdyr, selv om den generelle tendensen er at man der er mindre positive enn hva man er i mer sentrale områder. Likevel vil de som er direkte berørt av rovdyr være i mindretall, også på bygda. Dette gjør at undersøkelser av holdninger til rovdyr ikke nødvendigvis fanger opp påvirkningen rovdyr har på næring og lokalsamfunn.

I forskningsprosjektet Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn finner vi blant annet at rovdyr påvirker sauebønders psykiske helse og livskvalitet negativt. Dette finner vi både ved å analysere statistikk, og gjennom intervju. Som andre former for vernevedtak, har rovdyrvern til dels store, personlige konsekvenser for enkeltmennesker, familier og deler av lokalsamfunn, men sjelden negative konsekvenser for «folk flest». Det som gjør rovdyrvern særlig utfordrende, er den store usikkerheten og uforutsigbarheten, angst og frykt for husdyra og mangelen på anerkjennelse av de berørtes situasjon. Denne belastningen begrenser seg ikke til de som bor i rovdyrprioriterte områder.

Norge har en todelt målsetting for rovviltforvaltningen der vi skal både legge til rette for levedyktige rovviltbestander og for en bærekraftig beitenæring. For mange av bøndene som er direkte berørt av rovdyr handler det ikke om et ja eller nei til ulv eller andre store rovdyr i Norge. Det handler i større grad om et ønske om en forutsigbarhet i hverdagen, og en forvaltning hvor det skal være mulig å drive med utmarksbeite i beiteprioriterte områder.

Selv om nordmenns holdninger til ulike rovdyr er viktig kunnskap, må konsekvenser av rovviltvern for enkeltpersoner og lokalsamfunn i større grad vektlegges. Det er dermed lite konstruktivt og ikke konfliktdempende å avfeie berørtes situasjon med at «flertallet ønsker rovdyr».

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Jeg var en av dem som tenkte at bønder hvilte på laurbæra hele sommerhalvåret