Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et spørsmål om tillit

Bønder stoler minst på dyrevernorganisasjoner, media og politikere. Kan dagens økte fokus på matproduksjon være et vindu til en mer åpen og flersidig debatt?

Nærmere 70 prosent av bøndene mener at dyrevernsorganisasjoner kommer til å gi misvisende informasjon om en tenkt dyrevelferdsskandale innen kyllingproduksjon, viser en undersøkelse fra Ruralis. Foto: Vidar Sandnes
Nærmere 70 prosent av bøndene mener at dyrevernsorganisasjoner kommer til å gi misvisende informasjon om en tenkt dyrevelferdsskandale innen kyllingproduksjon, viser en undersøkelse fra Ruralis. Foto: Vidar Sandnes

De siste par årene har den politiske og offentlige debatten om både klima og dyrevelferd i norsk landbruk blitt stadig mer opphetet og polarisert. Brudd på dyrevelferdsloven filmet med skjult kamera i beste sendetid på NRK, gransking av Mattilsynets tilsynsvirksomhet, innføring av kameraovervåkning i slakterier, etablering av Dyrevernmerket på mat, kjøttskam, klimakur 2030 og krangel om ku-rap er bare noen av mange eksempler.

Før koronapandemien for fullt slo inn over landet vårt sendte Ruralis ut en spørreundersøkelse til et representativt utvalg av landets bønder. Et av spørsmålene bøndene fikk var hvem de mener vil fortelle hele sannheten, bare deler av sannheten eller gi misvisende informasjon om en tenkt dyrevelferdsskandale innen kyllingproduksjon. Nærmere 70 prosent av bøndene mener at dyrevernsorganisasjoner kommer til å gi misvisende informasjon i en slik situasjon. Videre mener nesten 40 prosent at aviser, tv og radio ville gi misvisende informasjon, og i underkant av 30 prosent mener politikere ville gi misvisende informasjon.

Med den stadige tilspissede debatten beskrevet over som bakteppe, er det ikke uventet at bøndene har liten tillit til dyrevernsorganisasjoner. Det er ingen grunn til å tro at bønder har mye mindre tillit til politikere og media enn folk flest, men mistillit kan ha ulike grunner. Hvis bøndene oppfatter at media og politikere tar side med dyrevernerne, kan mistilliten smitte over også på dem. En følelse av økt avstand til politikere fører ofte til lavere tillit.

Renate Marie Butli Hårstad, forsker og doktorgradsstipendiat ved Ruralis. Foto: Odd Roger Langørgen
Renate Marie Butli Hårstad, forsker og doktorgradsstipendiat ved Ruralis. Foto: Odd Roger Langørgen

Høy grad av tillit har alltid vært ett av Norges fortrinn. Vi har tradisjonelt hatt høy tillit til både myndigheter og våre medmennesker, sammenlignet med andre land. De siste månedene blir nok et historisk eksempel på graden av denne tilliten. Vi gjør stort sett det vi får beskjed om i troen på at myndighetene vil oss vel. Slik virker et tillitsbasert samfunn i krisetider samlende, og ikke splittende.

Annonse

Til tross for generell høy tillit har vi det vi kaller selektiv tillit. Dette er et begrep brukt i medie- og statsvitenskapelige studier som kan bidra til å forklare økende polarisering generelt, men også i debatten om klima og dyrevelferd. Selektiv tillit handler om at mennesker har lavere tillit til informasjon som kommer fra aktører de ikke er enig med, eller identifiserer seg med. Desto høyere tillit har folk til informasjon fra kilder de er enige med.

Økt selektiv tillit er dårlig nytt for demokratiet og en opplyst debatt. Særlig om alternativet til redaksjonell media, fageksperter og forskning er å stole på informasjon i facebookfeeden og i kommentarfelter, som ikke gjennomgår de samme kildekritiske vurderinger. Der utvikles det raskt et ekkokammer, hvor man blir eksponert for og oppsøker informasjon man kun er enig i. Når dette skjer på hver “side” i en sak, virker det holdningsforsterkende, ytterpunktene strekkes fra hverandre, og man får en polarisering av meninger.

En polarisert debatt er svært ødeleggende for samarbeid og mulighetene for kompromiss. Uttalelser og krav på begge sider blir da så sterke, at ingen av sidene tar hverandre seriøst. Dette er en trussel for konsensuskulturen Norge har sterke tradisjoner for og som har vært med på å skape forutsigbare politiske endringer.

Om man ser bort fra de over 2000 nordmenn som brukte påsken på svenskehandel med påfølgende selvpåført hjemmekarantene, er nordmenn mer enn noen gang opptatt av å spise norsk og støtte norsk landbruk.

Vi vet ennå ikke de landbrukspolitiske konsekvensene av koronakrisen, men vi vet hvordan tidligere verdenskriser har påvirket matproduksjon. Etterkrigstiden ga utilsiktede konsekvenser som overproduksjon, miljøskader og påfølgende svekket legitimitet til landbruket. Denne gangen bør sjansen benyttes bedre, for når krisen har lagt seg, er det ikke sikkert det er et like godt klima for samarbeid som det kan være nå.

Om man ser bort fra de over 2000 nordmenn som brukte påsken på svenskehandel med påfølgende selvpåført hjemmekarantene, er nordmenn mer enn noen gang opptatt av å spise norsk og støtte norsk landbruk nå. For generasjonen nordmenn som ikke har opplevd krig eller andre kriser, kjennes kanskje viktigheten av norsk matproduksjon for første gang på kroppen. Vi har et vindu med økt forståelse og en brått oppstått, forsterket relasjon mellom folket og maten. Dette kan gi grobunn for tillit.

I forskningsprosjektet GoodAnimal har vi mål om å bidra til en offentlig samtale om hva som er etisk forsvarlig dyrevelferd, ved å inkludere et bredt spekter av stemmer i hele verdikjeden, deriblant bønder, forbrukere, veterinærer og beslutningstakere. Å få løftet stemmene fra kommentarfeltene opp på bordet, kan hjelpe samfunnet med å prioritere mer omforente tiltak. Dette er en mulighet til å stake ut en felles kurs.

I Ruralis sin undersøkelse svarer 70 prosent av bøndene at strengere krav til dyrevelferd vil være positivt for norsk landbruk. Denne andelen har vært økende fra 2006. Det er altså ikke viljen blant bøndene det står på for et videre arbeid med enda bedre dyrevelferd i norsk matproduksjon.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Heller fakta enn historier om maten