Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er vi beredt på sykdomsutbrudd hos tamrein?

Hvordan skal vi håndtere en alvorlig smittsom sykdom i en tradisjonell, nomadisk driftsform?

Krevende: Nomadisk dyrehold bruker ikke mye veterinær. Foto: Hilde Lysengen Havro Foto: Hilde Lysengen Havro

Jeg har mange ganger stått i samlegjerder for tamrein og sett på dyrene som blir vurdert og sortert videre til salg, slakt eller flytting til annet sesongbeite. I løpet av noen hektiske dager og uker kan titusenvis av tamrein fra ulike flokker, siidaer (driftsgrupper) og distrikter bevege seg gjennom det samme gjerdet. Det er umulig for meg, som veterinær, å ikke reflektere over hva som ville skjedd hvis vi fikk en alvorlig smittsom sykdom inn i denne settingen.

Reindriften er i stor grad en nomadisk driftsform hvor tamreinen drives over store geografiske avstander, noen ganger på tvers av landegrenser. Reinens forflytting mellom sesongbeiter og den nomadiske driftsformen er bærebjelken i tradisjonell tamreinproduksjon og en økologisk tilpassing til omgivelsene og beitegrunnlaget.

Den samme bærebjelken kan dessverre også skape problemer for næringen. En undersøkelse gjort ved UiT – Norges Arktiske Universitet viste at omkring 30 prosent av flokkene hadde kontakt med mer enn 25 andre flokker gjennom året. Dette er et resultat av at dyrene stadig flyttes til nye områder og kommer i kontakt med andre flokker f. eks. gjennom felles samlegjerder eller bruk av samme beiteområde deler av året.

Sykdommer smitter via direkte kontakt (dyr til dyr) eller indirekte kontakt (via mellomledd). En næring med en slik omfattende kontakt mellom dyr vil være særlig utsatt for spredning av sykdommer, og alvorlige smittsomme sykdommer hos rein forekommer.

Annonse

I 2016 dokumenterte Veterinærinstituttet det første tilfellet av skrantesyke hos hjortedyr i Norge og i Europa. Det var hos ei villreinsimle fra Nordfjella, og vi vet fortsatt ikke noe om smittens originale opprinnelse. Dyrene sprer denne smitten gjennom spytt, urin og avføring, og smitten sitter også i basten på geviret. Smitten kan forbli i jorda i hvert fall i 2-3 år. Siden 2016 har ytterligere 18 smittede villrein i Nordfjella blitt påvist. Av de totalt 75.434 undersøkte hjortedyrene er det undersøkt 28.866 tamrein. Heldigvis har alle disse vært negative (tall fra Veterinærinstituttet 03.06.19).

Russland hadde i 2016 et stort utbrudd av miltbrann hos rein, hvor tusenvis av dyr døde. Sykdommen kan også smitte mennesker, og en ung gutt døde. Miltbrannbakterien kan overleve flerfoldige tiår i jord og utbruddets opprinnelse er antatt å ha vært 70 år gamle miltbrannsgraver som tinte opp under en unormalt varm periode. Det siste tilfellet av miltbrann i Norge var i 1993 hos en okse, og Sverige hadde utbrudd i storfebuskaper i 2008 og 2011. Vi begynte tidlig å brenne miltbrannkadaver i Norge, men har ingen oversikt over eldre miltbrannsgraver.

Et varmere klima vil ikke bare gi opptining av miltbrannsgraver, men kan også endre sykdomsbildet hos tamrein ved å endre dynamikken mellom tamrein og sykdomsagens, samt ved innførsel av nye sykdomsagens.

Reindriftsnæringen har begrenset veterinærdekning og ikke tradisjon for bruk av veterinær. Det er kanskje ikke så rart, når tamreinen lever det meste av livet sitt langt unna både veterinærer og veier. Det er heller ikke enkelt for en reineier å umiddelbart oppdage sykdom hos dyr som kan bevege seg spredt over store områder. I tillegg vil ofte døde dyr bli raskt spist av åtseletere, og det kan derfor både være vanskelig å finne dem og fastslå hva de døde av.

Det er flere grunner til at den tradisjonelle, nomadiske driftsformen bør opprettholdes og at det bør tilrettelegges bedre for videreutvikling av næringen. Samtidig er det åpenbart at dagens driftsform gjør næringen svært sårbar for smittsomme sykdommer. Et smitteutbrudd kan bli svært krevende å begrense, og vil med stor sannsynlighet få omfattende konsekvenser, både økonomisk, kulturelt og kanskje også økologisk. Det er derfor behov for å finne tiltak som både styrker muligheten til å oppdage smitte tidlig, begrense smitterisikoen og håndtere et eventuelt utbrudd.

Jeg har ingen ferdige løsninger, men jeg er sikker på at gode løsninger må komme gjennom et samarbeid mellom reindriftsnæringen, forvaltningen og forskningsinstitusjoner, og må bygge på kunnskapsutvikling i alle ledd, samt gjensidig respekt for hverandres kompetanse og interesser. Det gode forholdet og planer for konkrete tiltak må være etablert før den dagen kommer hvor jeg står i et samlegjerdet og ser en tamrein med sykdomssymptomer som får alarmklokkene til å ringe.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Sammenslåing av tingretter: Misforstått motstand