Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En grådig stat?

Min hypotese er at mye av valgresultatet kan forstås som en reaksjon mot en offentlig sektor som endrer seg fra en stor, men raus og inkluderende velferdsstat, til en grådigere stat.

Alle opposisjonspartier bortsett fra Arbeiderpartiet gjorde et knallvalg i 2019. Nationens spaltist prøver å forklare hvorfor. F.v.: MDG-topp Bastholm, Rødt-leder Bjørnar Moxnes, SV-leder Audun Lysbakken, Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og Ap-leder Jonas Gahr Støre Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Alle opposisjonspartier bortsett fra Arbeiderpartiet gjorde et knallvalg i 2019. Nationens spaltist prøver å forklare hvorfor. F.v.: MDG-topp Bastholm, Rødt-leder Bjørnar Moxnes, SV-leder Audun Lysbakken, Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og Ap-leder Jonas Gahr Støre Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Denne spalta heter faglig snakka. Ofte presenteres refleksjoner basert på forskningsfunn. Men en viktig del av forskningen er også å stille spørsmål – å utvikle hypoteser. Det er det jeg vil bruke spalteplassen på i dag. Jeg vil lufte en hypotese. Og for å gjøre det vil jeg male med bred pensel.

Lokalvalgresultatet viste at regjeringspartiene mistet støtte. Men også Arbeiderpartiet mistet støtte. Det er åpenbart at en sterk sentrum-periferidimensjon spilte seg ut, og det har Senterpartiet tjent på. Samtidig så vi at partier som tradisjonelt er knyttet til en sterk offentlig sektor, som SV og Rødt vant fram. Men Ap er også sterkt knyttet til offentlig sektor – og var blant valgets tapere. En annen av valgets vinnere var bompengelistene, samtidig som MDG vant fram. Så både bompenger og klima var viktig. Kort sagt. Årets valg er en godteripose valgforskerne kommer til å kose seg lenge med.

Men kanskje kan vi tenke oss en tematikk som ligger under, og forbinder, både distriktsopprøret, bompengesaken, og klimasaken? Min hypotese er at mye av valgresultatet kan forstås som en reaksjon mot en offentlig sektor som endrer seg fra en stor, men raus og inkluderende velferdsstat, til en grådigere stat.

Det jeg mener med en grådigere stat, er en offentlig sektor som vil trekke seg tilbake, men ikke bli mindre. En stat som vil vokse, men ikke yte mer. Det er altså ikke en videreutvikla velferdsstat i venstresidas bilde. Det ville vært en rausere stat. Det er heller ikke en stat som trekker seg tilbake for å bruke mindre av skattepengene. Det ville vært en stat i den gamle høyresidas bilde.

En grådig stat er en kombinasjon av de dårligste sidene av høyre- og venstresidas stat. En stor, men mer passiv stat.

Konsensus i Norge har lenge vært at i økonomisk forstand bruker vi det vi kan – begrenset av handlingsregelen. Striden står altså ikke om hvor stor staten (les offentlig sektor) skal være, men hvor og hvordan staten skal brukes. Og min hypotese er at velgerbevegelsene kan forstås i lys av dette:

Annonse

Distriktsopprøret kan ses som en reaksjon på at staten vil trekke seg tilbake fra periferien og legge ned aktivitet. Nærpolitireformen som legger ned lensmannskontorer, ambulansetjenesten som sentraliseres, helseforetakene som legger ned fødetilbud, skoler som legges ned, høyskoletilbud som sentraliseres, flybaser som flyttes og samles, kommuner og fylker som slås sammen, osv. er eksempler på saker som handlet om en offentlig sektor som trekker seg tilbake fra periferien – bevæpnet med argumenter om rasjonalisering og effektivisering. Og Senterpartiet vokser.

Den offentlige sentraliseringen innebærer imidlertid en grådigere stat også på en annen måte. Ikke bare blir tjenestene mindre tilgjengelige og lokaldemokratiet blir et regiondemokrati, men offentlige arbeidsplasser sentraliseres og offentlig sektor som arena for profesjonsutøvelse endrer karakter – det blir mer effektivitet kanskje, men mindre nærhet. Og SV og Rødt vokser.

En grådig stat er en kombinasjon av de dårligste sidene av høyre- og venstresidas stat. En stor, men mer passiv stat.

Bompengepolitikken viser tydeligere enn noen andre saker den grådige statens karakter. Bompenger er for samferdselspolitikken det derivatene ble for finanssektoren: En kreativ løsning som åpner for massivt overforbruk. Bompengefinansieringen gir offentlig sektor mulighet til å bygge ut samferdselsprosjekter utenfor statsbudsjettet. Bilistene betaler – i tillegg til det de betaler over skatteseddelen og gjennom de andre avgiftene. Og bompengepartiene vokser.

I klimapolitikken er mønsteret er det samme. Staten har store ambisjoner, men overlater jobben til markedet. Troen på at markedet kan løse klimakrisen passer en grådigere stat godt. Markedsløsninger konstrueres, staten henter inn penger og betaler seg ut av forpliktelsene. Og her møtes bompengesaken og klimasaken. I byene finansieres miljøpakker betalt av bompenger, men ikke blir kollektivtrafikken billigere og ikke er klimaeffektene lette å få øye på. Men klimapolitikken trenger en stat som tar grep. Også Greta Thunberg krever det. Og MDG vokser.

Siden 2013 har den blåblå regjeringen styrt offentlig sektor i retning av en grådigere stat. Og Arbeiderpartiet har – til tross for at det var de som bygde opp den aktive velferdsstaten – sviktet som tydelig opposisjon. Og velgerne har ikke likt det de har sett. Og både regjeringspartiene og Ap krymper.

Vi må likevel ikke glemme at den norske velferdsstaten fungerer godt. Men vi kan kanskje se en problematisk utvikling. Folk i Norge betaler gladelig skatt. Det er en sosial kontrakt. Men da må ikke staten trekke seg bort. Den trengs. Velferdsstaten, distriktene, for ikke å snakke om klimaet trenger en aktiv stat. Da kan den ikke lure seg unna. Det liker ikke velgerne. Spørsmålstegn.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Statens lange arm