Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det uproblematiske atomavfallet

Atomavfall er lite i volum, blir mindre farlig over tid og er et av de best håndterte og kontrollerte avfallsstoffene i verden. Om noe er håndteringen et eksempel til etterfølgelse.

Avfall:  Atomavfallet trenger i grunn ingen løsning, det løser seg selv over tid, skriver spaltisten. Her fra atomreaktoren på Kjeller. Foto Morten F. Holm/NTB scanpix
Avfall: Atomavfallet trenger i grunn ingen løsning, det løser seg selv over tid, skriver spaltisten. Her fra atomreaktoren på Kjeller. Foto Morten F. Holm/NTB scanpix

Kjernekraft er verdens nest største kilde til CO2-fri strøm, men har et dårlig rykte på grunn av avfallet det produserer. Daniella Sablinski fra Natur og Ungdom oppsummerte det på følgende vis i Aftenposten 17. juli; “Det største problemet med atomkraft i dag er hva vi skal gjøre med atomavfallet som må lagres i over hundre tusen år, isolert fra grunnvann og natur. Det er snakk om et tidsperspektiv utenfor menneskehetens forestillingsevne.For bare 5000 år siden ble pyramidene bygget!”. Men dette synet trenger litt perspektiv.

Det radioaktive grunnstoffet uran finner vi praktisk talt over alt i jordskorpa. Finn en spade og grav i jorda i hagen din og det er mest sannsynlig uranatomer der. Naturlig har vi to uran-varianter av uran; U-235 og U-238. Det er førstnevnte vi vil ha for å lage energi, det er det “ustabile” atomet som som spaltes i en reaktor. Under 1 prosent naturlig forekommende uran er U-235, resten er kjedelige og stabile U-238, så før uran blir til reaktorbrensel øker vi innholdet av den ustabile varianten til rundt 3 prosent.

Når reaktorbrensel ankommer kjernekraftverket går det helt fint an å ta på det bare en har hansker på. Uran er radioaktivt, men strålingen (alfapartikler) stoppes av noen centimeter luft eller et papirark. Men etter å ha varmet opp vann i to til tre år i reaktorkjernen er det verre. Du mottar dødelig dose radioaktiv stråling innen sekunder om du oppholder deg i et rom med nylig brukt reaktorbrensel. Men ingen oppholder seg i samme rom som brukt brensel. Når brenslet tas ut av reaktoren holdes det til enhver tid nedsenket i vann som stopper all stråling.

Måten vestlig kjernekraftindustri håndterer sitt avfall på er et eksempel for etterfølgelse.

Annonse

De to uran-variantene utgjør fortsatt over 96 prosent av volumet av det brukte brenselet. I tillegg har vi fått det som kalles fisjonsprodukter, stoffene som er igjen etter at uranet har blitt spaltet. De er som regel kortlivede og veldig radioaktive. Dette er problembarna. Til slutt har vi ulike varianter av plutonium (1%) og halvannen prosent med stoffer som kalles aktinoider og har lang halveringstid og er svakt radioaktive. Både uranet og plutonium-isotopene kan resirkuleres for å brukes på ny som drivstoff i vanlige kjernekraftverk.

En kjernereaktor er på rundt 1000 megawatt og produserer rundt sju terrawattimer strøm i året. Det er nok til å dekke privat-strømforbruket til over 900.000 nordmenn, eller tre millioner dansker. Brenslet som må byttes årlig tilsvarer et volum på rundt 1 kubikkmeter. Om det brukte brenslet resirkuleres sitter vi igjen med et volum tilsvarende et par jerrykanner som må deponeres i bakken.

Det som er fint med de veldig radioaktive fisjonsproduktene er at de fissler ut raskt. Jod-131 har en halveringstid på seks dager. Strontium-90 og Cesium-137 på rundt 30 år. Etter ett år er 90 prosent av radioaktiviteten borte. Etter noen tiår har mesteparten av de veldig radioaktive elementene blitt til stabile ikke-radioaktive elementer. Da følger en mellomperiode der brenslet kan lagres i store kobber-containere før det deponeres i bakken. Etter 300 og 500 år er det ikke mange av fisjonsproduktene igjen. Da sitter vi igjen med aktinoidene og de er gjerne mindre radioaktive enn hva den opprinnelige uran-åren var.

Måten kjernekraftindustrien i dag håndterer sitt avfall på er et eksempel for etterfølgelse. I 2050 er det anslått at 78 millioner tonn brukte solcellepaneler havner i den globale avfallsstrømmen og de inneholder kreftfremkallende tungmetaller som kadmium og bly. Stoffer uten halveringstid, giftige til evig tid. Få land har ordninger på plass for å sørge for at de blir gjenvunnet eller håndtert skikkelig. Dette er ikke et argument imot solceller, men vi må bare innse at alle energikilder har sine fordeler og ulemper.

For solstrålene som treffer jorda deler vi med planter og fotosyntesen. Fossefallet og elva deler vi med fisker og elvemusligner. De forblåste knausene i havgapet deler vi med havørner og moser ingen veit navnet på. Det er imidlertid bare en eneste skapning i dette solsystemet som kan nyttiggjøre seg energien som frigjøres når vi deler uranatomer.

Historisk sett skjedde oppdagelsen av hvordan å omgjøre masse til energi i går. Det er ikke rart vi ikke helt har fått vridd hodene våre rundt hvor revolusjonerende denne teknologien er. Men det er langt på overtid at vi rasjonelt og fritt for dogmer ser på det igjen. Og avfallet er den beste typen avfall; nesten kan gjenvinnes, og den lille fraksjonen som må deponeres blir raskt mindre farlig. Hadde egypterne hivd igjen brukt kjernebrensel under Kheopspyramiden hadde det for lengst vært like ufarlig som en uran-åre i bakken.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Bærekraft: Alle må med