Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Å kurere sykdom hos husdyr er også en klimakur

I rapporten Klimakur 2030 er kutt i husdyrhold og kjøttproduksjon et sentralt grep for å få ned klimautslippene. Kan de ha brukt en standardløsning lite tilpasset norske forhold? Det er nemlig flere mulige veier til kutt.

Hvis vi kan utføre forskning som ser på sammenhengen mellom dyrehelse og bærekraft med norske produksjonsforhold og gitte naturressurser, kan vi bruke det til å gjøre norske dyr mer klimavennlige, skriver Thea Blystad Klem. Foto: Benjamin Hernes Vogl
Hvis vi kan utføre forskning som ser på sammenhengen mellom dyrehelse og bærekraft med norske produksjonsforhold og gitte naturressurser, kan vi bruke det til å gjøre norske dyr mer klimavennlige, skriver Thea Blystad Klem. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Husdyrhold og kjøttproduksjon er et udiskutabelt klimaproblem. På verdensbasis står husdyrholdet for hele 15 prosent av de menneskeskapte klimautslippene. I den nylig publiserte rapporten Klimakur 2030 er det utredet tiltak for å kutte ikke-kvotepliktige utslipp i Norge i 2030. Et forslag er å øke produksjonen av grønnsaker, poteter, frukt, bær og korn samtidig med å bygge norsk husdyrproduksjon kraftig ned.

Klimautslipp fra husdyra i Norge er imidlertid bare på 6 prosent, altså godt under halvparten av verdensgjennomsnittet. Norge er annerledes, og derfor spør vi om Klimakur 2030 har tatt hensyn til norske forhold. De foreslåtte tiltakene i Klimakur vil innebære klare utfordringer og ulemper for et bærekraftig norsk landbruk.

Thea Blystad Klem er veterinær, forsker og dyreartsansvarlig for drøvtyggere ved Veterinærinstituttet. Hun har arbeidet flere år i klinisk praksis som veterinær og har en doktorgrad om luftveisinfeksjoner hos storfe fra NMBU Veterinærhøgskolen i 2014.  For tiden forsker hun på ulike smittsomme sykdommer hos produksjonsdyr. I tillegg arbeider hun med beredskap, rådgivning, forvaltningsarbeid. Foto: Gisle Bjørneby
Thea Blystad Klem er veterinær, forsker og dyreartsansvarlig for drøvtyggere ved Veterinærinstituttet. Hun har arbeidet flere år i klinisk praksis som veterinær og har en doktorgrad om luftveisinfeksjoner hos storfe fra NMBU Veterinærhøgskolen i 2014. For tiden forsker hun på ulike smittsomme sykdommer hos produksjonsdyr. I tillegg arbeider hun med beredskap, rådgivning, forvaltningsarbeid. Foto: Gisle Bjørneby

Bærekraftsmålene omfatter selvsagt klima, men også andre mål som matsikkerhet er viktige. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) anbefaler å utnytte nasjonale naturressurser til å produsere mat. Det er politisk enighet om at Norge skal ha en økt matproduksjon og en viss grad av selvforsyning.

Norge har begrensede landarealer som kan benyttes til korn og grønnsaksproduksjon, men har store arealer egnet for grasproduksjon og beiting. Slike arealer åpner for å binde karbon i jordsmonnet med hjelp av planter. FAO peker på at binding av karbon i jord har et stort potensiale. I tillegg gjør våre naturgitte forhold at selvforsyningsgraden er høyere for husdyrprodukter med større proteininnhold enn for energirike plantevekster. En kraftig reduksjon av forbruket av kjøtt fra drøvtyggere vil dermed komme i konflikt med ønsket om lokal bærekraftig matproduksjon.

Norske husdyr bidrar til en lokalt tilpasset matproduksjon med kjøtt produsert mer klimavennlig enn de fleste andre steder i verden.

Annonse

Norske husdyr bidrar til en lokalt tilpasset matproduksjon med kjøtt produsert mer klimavennlig enn de fleste andre steder i verden. En av hovedforklaringene er at i Norge har vi noen av verdens friskeste dyr. Dette kommer blant annet av at vi har hatt strenge importregler for dyr og dyreprodukter, gode tradisjoner for forebyggende arbeid i veterinærvesenet, og god overvåking og kontroll av infeksjonssykdommer hos dyr.

Når en andel av dyra er syke, går produktiviteten ned og vi trenger flere dyr for å produsere samme mengde kjøtt eller melk. Da går utslippene opp. I motsatt fall går utslippene ned om vi kan få ned forekomsten av sykdom ytterligere. Selv om vi har verdens friskeste dyr, ser vi økte muligheter framover med bruk av nye diagnostiske metoder, ny teknologi, stordata og mer forebyggende helsearbeid.

Det finnes noen få internasjonale undersøkelser som vurderer betydningen av infeksjonssykdommer på dyrehelse, klimautslipp og bærekraft. En studie fra Storbritannia (1) viser at infeksjoner som for eksempel paratuberkulose, en alvorlig bakteriesykdom som gjør storfe og småfe kronisk syke med avmagring og diaré, ville kunne øke klimautslippene med 25 prosent dersom sykdommen ble utbredt i landet. Tilsvarende viste en annen undersøkelse at mangelfull kontroll av rundormer (en type innvollsparasitter) ga 33 prosent økning i klimagassutslipp fra skotske lam (2). I det nylig publiserte kunnskapsnotatet om forsking innen dyrehelse - «Kundyr» (3) ble det avdekket at det finnes svært få slike norske undersøkelser.

En av de få relevante studiene under norske forhold viser at forebygging av mild jurbetennelse (subklinisk mastitt) hos kyr vil gi en reduksjon av klimautslipp på 3,7 prosent. Samtidig vil produksjonen øke (4).

Disse studiene av sammenhengen mellom dyrehelse og bærekraft viser at det er potensial for å redusere utslipp fra de biologiske prosessene i landbruket gjennom å ytterligere forbedre dyrehelsen. Men det er dessverre ikke slik at «one size fits all». Det norske landbruket har andre drifts- og klimaforhold, annen geografi og struktur på næringen enn landene der undersøkelsene er utført. Vi mangler detaljkunnskap tilpasset norske forhold. Slike undersøkelser kan i tillegg bidra til å forstå kompleksiteten og betydningen av ulike produksjonsforhold som andre land også vil kunne ha nytte av.

Hvis vi kan utføre forskning som ser på sammenhengen mellom dyrehelse og bærekraft med norske produksjonsforhold og gitte naturressurser, kan vi bruke det til å gjøre norske dyr mer klimavennlige. Det kan bidra til å redusere utslipp uten å komme i vesentlig konflikt med andre sentrale bærekraftsmål.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

I en vegansk verden står dyrs iboende verdi høyest