Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sko full av stein

Noen vil huske debatten om hvorvidt Storbritannia skulle bli med i EFTA og via denne EØS-avtalen som erstatning eller alternativ til fullt EU-medlemskap da de forhandlet om Brexit.

Det er ikke gitt at det er i norsk interesse å innlemme flere land som medlemmer på EØS-avtalens betingelser for EFTA-landene, skriver Heidi Nordby Lunde. Her fra Brussel. Foto: Robin Leander Wullum
Det er ikke gitt at det er i norsk interesse å innlemme flere land som medlemmer på EØS-avtalens betingelser for EFTA-landene, skriver Heidi Nordby Lunde. Her fra Brussel. Foto: Robin Leander Wullum

Modellen hadde sine tilhengere og motstandere. Jeg kan vel være så ærlig å si at de britiske tilhengerne av en slik modell bidro til min motstand. En ting er at Storbritannia med sine 67 millioner innbyggere er mer enn ti ganger større enn Norge.

Det ville åpenbart gjort noe med maktforholdet internt i EFTA, der britene var tydelige på at de ville være i førersetet. En annen ting var at de også uten skam sa at de aktivt ville bruke vetoretten sin i EØS til å motsette seg EU-lovgivning. Det betyr at også vi andre ville blitt stilt utenfor reguleringer og markedsadgang vi ønsket, noe som helt klart er mot våre nasjonale interesser og selvsagt undergraver verdien av EØS-avtalen for alle.

Det mest talende symbolet på hvordan britene så seg selv i EFTA da britiske parlamentarikere som var for EFTA-medlemskap utviklet sin egen EFTA-logo som inkluderte det britiske flagget.

I dag består logoen av de fire EFTA-landenes flagg i en halvsirkel over bokstavene EFTA. Britene laget en EFTA 4 UK-logo der det britiske flagget ble lagt over de eksisterende medlemslandenes flagg. One flag to rule them all. EFTA og EØS skulle både gi Storbritannia adgang til det europeiske markedet, men samtidig være et instrument for å motarbeide EU. Det er som å legge stein i skoen før du setter ut på langtur.

Vetoretten er interessant i seg selv. Ingen EU-land har vetorett mot nye lover og reguleringer. Grunnen til det er enkel. Norge har selv valgt å ikke delta på politisk nivå, der vi kunne vært med på å påvirke utviklingen av de samme lovene og reguleringene som i høyeste grad påvirker oss. Vetoretten ble lagt inn som en ventil fordi vi selv ikke vil delta på politisk nivå.

Den er også litt misforstått. EØS-tilhengere advarer alltid mot at bruk av vetoretten vil sette hele EØS-avtalen i fare. De har bare delvis rett. Et veto mot en regulering innenfor finans, ville sette Norge og de andre EØS-landene utenfor det europeiske finansmarkedet og for eksempel begrenset norske bankers muligheter til å gi huslån eller lån til norsk næringsliv.

Men det ville ikke påvirket eksempelvis Hydros mulighet til å eksportere aluminium til EU-land. Motsatt så ville det ikke påvirke norske bankers mulighet til å få lån og muligheter i det europeiske finansmarkedet dersom Norge helt hypotetisk ikke aksepterte nye krav til aluminiumsproduksjon. Hvert veto setter bare til side den delen av EØS-avtalen reguleringen påvirker, som jo kan være alvorlig nok.

Men over tid ville selvsagt veto undergrave verdien av EØS-avtalen fordi avtalen vil bli mindre og mindre verdt etter hvert som den uthules. Ikke minst vil veto skape handelsbarrierer gjennom at norske bedrifter ikke lenger oppfyller de samme kravene som alle andre europeiske bedrifter må forholde seg til for å kunne kjøpe og selge varer og tjenester i det interne, integrerte europeiske markedet.

Annonse

"I dag gir EØS-avtalen forutsigbare rammer for vårt næringsliv og norske arbeidsplasser. Det er ikke rart avtalen har og har hatt høy oppslutning i Norge."

Godt likt

Det ville blitt vanskeligere og dyrere å handle med vårt viktigste marked.

Under frihandelsavtalen, før EØS-avtalen, opplevde norske bedrifter tollmurer og problemer med å eksportere varene sine. I dag gir EØS-avtalen forutsigbare rammer for vårt næringsliv og norske arbeidsplasser. Det er ikke rart avtalen har og har hatt høy oppslutning i Norge.

Det er ikke gitt at det er i norsk interesse å innlemme flere land som medlemmer på EØS-avtalens betingelser for EFTA-landene. Det vil uansett være opp til EFTA-landene å bestemme om handelsplattformen skal utvides, og opp til EØS-landene og EU om disse også skal få adgang til det interne, integrerte felles markedet.

Samtidig går debatten i EU om lignende avtaler med andre land. Prosessen for å bli fullverdig medlemmer av EU er lang, og mange har sittet i venterommet lenge. EU er tuftet på ideen om robuste nasjonalstater med velfungerende demokratier og rettsstater.

Vi kan vel diskutere om alle EU-medlemmer når disse kravene i dag, med tanke på situasjonen i Ungarn og Polen. Det kan ikke unnskylde å åpne for flere nye medlemmer med et problematisk forhold til menneskerettigheter og rettsstat. Derfor diskuterer både EU og tenketanker alternative tilknytningsmodeller, med EØS-avtalen som modell.

Det interessante er svaret fra landene som ønsker fullt medlemskap. De er ikke interessert i et økonomisk medlemskap i EU, selv om det selvsagt også er viktig. Det er det politiske medlemskapet som er interessant, muligheten for å drive frem og utvikle det europeiske fellesskapet. Det holder ikke med en vetorett. De vil ha hånda på rattet.

Det er interessant at Norges foretrukne tilknytningsform ikke tiltaler de som vil drive fellesskapet fremover, men er mest attraktiv for de som ønsker å være en stein i skoen for videre fremdrift.

Men alternative tilknytningsformer vil påvirke utformingen av vårt største marked. Vår foretrukne tilknytningsform setter oss også på utsiden av diskusjonen om dette. I valget mellom hånden på rattet eller skoene full av stein, så velger vi å fylle skoene med stein før vi legger ut på langtur.

Neste artikkel

Næringslivet trenger yrkesfagelevene i distriktet