Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ny nasjonal selvråderett

I kjølvannet av Storbritannias folkeavstemning om å forlate EU-samarbeidet, har det vokst frem en helt ny EU-motstand i Norge.

Demonstrasjon mot brexit i London i februar. Foto: Alastair Grant / AP Photo NTB scanpix

Folk som ikke ville tatt i Nei til EU-med ildtang for bare få år siden, er i ferd med å bli deres nærmeste støttespillere. Overnasjonalt samarbeid har en grunnleggende negativ klang og nasjonalstaten blir sett på som noe som må restitueres etter lang tids sykdom påført av internasjonal samhandling. Men nasjonalstaten er ikke en turist som lider av magesyke etter et utenlandsopphold.

I historisk retrospekt vet vi at internasjonal samhandling lønner seg, økonomisk, kulturelt og politisk. Ingen nasjoner har klart å løfte seg økonomisk gjennom proteksjonisme og stengte grenser. Handel og samhandling er en forutsetning for økonomisk vekst.

De som mener det motsatte kan trekke fra norsk eksport for 850 milliarder norske kroner i 2015, ett år der eksporten gikk ned på grunn av lav oljepris. Bare eksport av fisk utgjør over 90 milliarder kroner hvert år. EU er uten tvil Norges største handelspartner og Norge er EUs femte viktigste handelspartner etter USA, Kina, Russland og Sveits.

Over 70 prosent av den norske eksporten går til land i EU, og over 60 prosent av varene Norge importerer er fra EU-land. De som vil trekke Norge ut av EØS-samarbeidet med EU må mene at Norge vil få like gode eller bedre avtaler, like effektivt, gjennom å forhandle med hvert av de snart 27 medlemslandene enkeltvis om handel, bevegelse mellom landene og økonomiske transaksjoner.

Alle synes det er dust med krummingsregler for agurker, men vil likevel ha like konkurransevilkår. Det er dette EUs standardiseringer handler om.

Det er ikke gitt at dette vil koste mindre enn det Norge hvert år betaler for tilknytningen gjennom EØS. Men hoveddelen av regningen ville blitt bekosta av norske næringsliv, som for eksempel ville fått utfordringer knytta til EU-kravene i utformingen av produkter og tjenester og tilgang til arbeidskraft, to områder der EU-motstanden er mest vokal.

Alle sier de hater EU-byråkrati og reguleringer. Men norske bedrifter er mer tjent med å tilpasse seg standarder som gir dem mulighet til å selge til et marked med 501 millioner mennesker, enn at Norge skal insistere på å produsere varer og tjenester som kun kan selges i Norge.

Annonse

Alle synes det er dust med krummingsregler for agurker, men vil likevel ha like konkurransevilkår. Det er dette EUs standardiseringer handler om. Like konkurransevilkår. Som regel gir det norske bedrifter et fortrinn i markedet, fordi norske lover og reguleringer ofte er like strenge eller strengere enn de EU kommer med.

Mange klager når de ikke er det, men samtidig bidrar det til å løfte standarden i mange land vi konkurrerer med – og dermed om ikke annet redusere forskjellen mellom strenge norske krav og levelige europeiske. Igjen – det gir likere konkurransevilkår.

I tretti år har britiske politikere skyldt på EU for sine egne problemer.

Storbritannia har brukt sin nasjonale selvråderett til å underfinansiere et helsevesen og så lyve om at det er EUs skyld, til tross for at helse og sykehus nettopp ligger under nasjonal politisk kontroll. Det er en grunn til at de rikeste britene sender barna sine til private skoler. Skole og utdanning ligger under nasjonal kontroll.

Hvis du tror køene på E6 er problematiske, forsøk et par timer i de legendariske køene på M1. Eller British Rail. Hvor skal man begynne. En privatisering som britene klarte å kludre til helt selv, uten EUs hjelp. I tretti år har britiske politikere skyldt på EU for sine egne problemer. Det er ikke til å undres over at populistene vant i Storbritannia. Problemer som ikke løses skaper populisme.

Mange utfordringer som følge av økt internasjonal konkurranse og globalisering, burde vært løst nasjonalt. I stedet brukte politikere i Storbritannia EU som syndebukk for egen mangel på løsninger.

De politiske virkemidlene som trengs er hovedsakelig nasjonale – og begynner med et omfordelende skattesystem som finansierer grunnleggende velferdsgoder som rimelige helsetjenester av god kvalitet, skole og utdanning som gir muligheter til alle og arbeidsmarkedstiltak som hjelper folk inn i eller tilbake til arbeidslivet.

I motsetning til land som Storbritannia og USA, er det tverrpolitisk enighet om disse virkemidlene i Norge og de er blitt brukt. Dette har vi gjort samtidig som vi er fullintegrert inn i EU gjennom EØS på nesten alle mulige måter utenom å sitte selv rundt beslutningsbordet.

Når Storbritannia nå snubler i sine egne bein på vei ut, burde Norge hatt et klart mål om å gå inn. Gjennom å delta i den faktiske beslutningstakingen, ville vi styrket vår nasjonale selvråderett, ikke latt andre bestemme. Og så ville vi ikke hatt andre å skylde på enn oss sjøl.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Sett alle ukrainske fanger fri!