Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nato + EU = selvråderett

Det er liten tvil om at Russlands brutale invasjon og krigføring i Ukraina har satt fart på prosesser i europeisk politikk på flere områder.

Her Mette Frederiksen, statsminister i Danmark, under en debatt om folkeavstemning for å fjerne reservasjonen de som EU-medlem har hatt mot å delta i det europeiske forsvarssamarbeidet. Foto: Philip Davali/Ritzau/AP/NTB
Her Mette Frederiksen, statsminister i Danmark, under en debatt om folkeavstemning for å fjerne reservasjonen de som EU-medlem har hatt mot å delta i det europeiske forsvarssamarbeidet. Foto: Philip Davali/Ritzau/AP/NTB

Onsdag 1. juni gikk danskene til stemmeurnene i en folkeavstemning for å fjerne den danske reservasjonen de som EU-medlem har hatt mot å delta i det europeiske forsvarssamarbeidet PESCO (Permanent strukturerte forsvarssamarbeid).

Hvis danskene sier ja, blir Malta det eneste EU-landet som har reservert seg mot dette. Tidligere i vinter gjennomførte Tyskland en U-sving i tysk forsvarspolitikk, med planer om en kraftig opprustning av det tyske forsvaret og forsvarsinvesteringer for fremtiden.

Ikke minst, og kanskje det mest oppsiktsvekkende er at Sverige og Finland søker Nato-medlemskap. Det betyr at våre nordiske naboer nå blir fullverdige medlemmer av både Nato-alliansen og EU. I mellomtiden har de bedt EU om en sikkerhetsgaranti i tilfelle de skulle bli utsatt for militær aggresjon mens søknaden behandles.

Det virker nesten ikke som om vi i Norge tar innover oss hvilket jordskjelv dette er i europeisk politikk. Det europeiske kartet er i ferd med å tegnes på nytt, mens vi til stadighet står langt fra tegnebrettet.

Det har aldri vært noen tvil om at Nato utgjør hjørnesteinen i norsk forsvarspolitikk. Men i EU forsterker Nato gjennom samarbeid om investeringer i forskning og utvikling av militær teknologi og utstyr, spesialisering av kapabiliteter og kapasitet, logistikk, interoperabilitet og militær mobilitet.

Det siste har som mål å sørge for å fjerne hindringer mot å forflytte mennesker og materiell over landegrensene i EU, gjennom å fjerne hindringer for militære forflytninger, som ulikt regelverk, dimensjoner på broer eller for trange tunneler.

"Det europeiske kartet er i ferd med å tegnes på nytt, mens vi til stadighet står langt fra tegnebrettet."

Dette sier nesten alt om EUs suksess som fredsprosjekt gjennom 70 år. Som jeg har skrevet før, i et Europa der konflikt og krig var regelen, ikke unntaket, ble jernbanen i sin tid bygget med tanke på å hindre militær invasjon og rask forflytning av tropper over landegrensene. Nå bygges infrastruktur for å raskt komme hverandre til unnsetning.

Annonse

Ulike sporbredder og trange tunneler hindrer i dag fortsatt effektiv transport mellom mange europeiske land, men dette skal altså harmoniseres og standardiseres. I dag drives det frem av ønsket om effektiv, klimavennlig transport, men fremskyndes også av behovet for rask forflytning av mennesker og materiell.

EU og Nato samarbeider om prosjekter som går på alt fra dimensjonering av havner, veier og bruer, logistikk rundt forflytning av personer og materiell internt, samt bygge ned hindringer i form av lovverk, som for eksempel forbud mot et annet lands materiell på eget territorium.

Målet er å sikre nødvendig flyt og forflytninger dersom dette skulle bli nødvendig. Det europeiske samarbeidet og fellesskapet styrker Nato. Den ene institusjonen etablert med tanke på å sikre fremtidig fred, frihet og demokratiutvikling. Den andre for å forsvare nettopp dette mot eksterne trusler.

Dette gir EUs medlemsland to robuste bein å stå på. Det tredje er nasjonalstaten. Hele det europeiske fellesskapet hviler på sterke nasjonalstater med en robust rettsstat og en velregulert markedsøkonomi som legger grunnlaget for velferd og økonomisk vekst. Det mangler ikke på utfordringer, men utviklingen av et mer integrert Europa går nå raskere enn noensinne.

EU var allerede langt fremme når det gjaldt mål og midler for å bekjempe klimaendringer, men nå er det grønne skiftet satt på steroider for å sikre energisikkerhet uavhengig av russisk gass. Dermed investeres det i fornybare prosjekter, og det dyttes og dras i alle kanter for å realisere målene om både nullutslipp og uavhengighet av Russland.

Allerede før Russlands invasjon av Ukraina, snakket EU om strategisk autonomi, altså evnen til å sikre egne innbyggeres frihet og selvråderett, samt fremme fred og frihet både internt i EU og utenfor.

Den gang fordi daværende president Trump skapte usikkerhet om USAs vilje til å stå opp for Nato-samarbeidet, og EU så nødvendigheten av å styrke medlemsstatenes og EUs uavhengighet, selvforsyningsmuligheter og robusthet innen nær sagt alle områder.

Trump spøker fortsatt i bakgrunnen som presidentkandidat ved valget 2024. Men det er fortsatt Russland som aggressor, og Kina som global aktør, som forsterker viktigheten av et samlet, demokratisk europeisk fellesskap i en svært usikker verden.

Og i Norge utreder vi nå alternativer for en løsere tilknytning til det europeiske fellesskapet. Timingen kunne knapt vært verre.

Neste artikkel

Flere mister troen på EØS-avtalen