Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når kaken bakes mindre

Handelsrestriksjoner gir kortsiktig gevinst, men langsiktig tap

Nervesenter: Rotterdam havn er blant de største i verden. Foto: Tomas Vermes

Handelskrigen mellom USA og Kina tok i forrige uke en ny omdreining. I kjent stil benyttet Trump seg av Twitter da han varslet en opptrapping i handelskonflikten mellom verdens to største økonomier. De seneste ti månedene har Kina blitt møtt med toll på teknologivarer fra Kina til USA på 25 prosent, og ti prosent på utvalgte andre varer. Nå vil Trump også jekke tollen på sistnevnte kategori opp til 25 prosent.

Det er varer for totalt 200 milliarder dollar, og tolløkningen trådte i kraft fredag 9. mai.

Trump varsler samtidig at andre varer fra Kina som per nå ikke har toll, som beløper seg til 325 milliarder dollar, også kan få innført toll på 25 prosent.

Begrunnelsen til Trump er at forhandlingene om en nye handelsavtale med Kina går for sakte og at kineserne prøver seg på å reforhandle. Samtidig er det også handelsspenninger, dog mindre, mellom USA og Europa.

Dette er dårlig nytt. Selv om de enkelte parter i en handelskonflikt kan ha legitime krav og synspunkter, blir resultatet at totalen, i dette tilfellet verdensøkonomien, blir skadelidende.

I Twitter-meldingen peker Trump også på at tollen på kinesiske varer har bidratt til USAs gode økonomiske resultater den siste tiden. Isolert sett kan det være riktig. Man fremmer egen industri på bekostning av andre lands industri. Tollbarrierer bidrar til å skape arbeidsplasser hjemme og øker konkurransekraften til egen industri på hjemmemarkedet.

Problemene er imidlertid flere, og kortsiktig gevinst kan fort følges av mindre konkurranse, høyere priser til forbrukerne og langsiktig tap.

For det første optimaliserer man ikke et lands naturlige fordeler ved å produsere en gitt vare og selge den til andre. Om alle land skulle være mest mulig selvforsynt med egen industri og varer på nær sagt alle områder, ville verdensøkonomien blitt tungrodd og lite effektiv. Jeg selger PCer til deg og du kjøper biler av meg, så gjør vi begge det vi er best på, mest mulig effektivt – veldig enkelt forklart.

Annonse

Om vi forkastet EØS-avtalen og andre handelsavtaler, er det i teorien ingenting i veien for at vi i Norge kunne hatt en industri rundt forbrukerelektronikk. Vi kunne ha satt opp skyhøye tollsatser på utenlandskproduserte TVer og startet å produsere TV-apparater i stor stil i Norge. Tollsatsene ville gjort de norske TVene konkurransedyktige i Norge, da de med norsk kostnadsnivå i utgangspunktet selvsagt ville vært svært mye dyrere enn TVer fra Sørøst-Asia.

På kort sikt ville det kunne ha resultert i flere tusen nye arbeidsplasser her hjemme og en «bedre» handelsbalanse med utlandet - isolert sett positivt. Baksiden hadde vært at norske forbrukere måtte ha betalt svært mye mer for TVene sine enn før, de ville hatt valget mellom dyre norske modeller eller tungt tollbelagte utenlandske. Et annet moment er at vi ville løpt en risiko for å bli møtt med mottiltak fra landene som ble rammet av den norske TV-tollen. En straffetoll på laks for eksempel.

Når verdens to største økonomier nå beveger seg ned denne veien er det grunn til bekymring for oss alle. Det vil på sikt kunne svekke den økonomiske aktiviteten i både Kina og USA, og dermed blir vi alle påvirket.

Selv om EØS-avtalen ikke er perfekt, sikrer den at europeiske stater har et felles sett regler for handel seg imellom, uten tollbarrierer og proteksjonisme. Det kommer norske selskaper til gode, og er ikke noe vi bør ta for gitt. Vi er et rikt land, men i en eventuell handelskonflikt er vi som lilleputter på regne.

De økte spenningene i verdenshandelen gir seg konkrete utslag alt nå. Nylig varslet EU-kommisjonen at de forventer en økonomisk vekst på relativt lave 1,2 prosent i eurosonen i år, nedjustert fra prognosen i februar på 1,3 prosent og godt under prognosen fra november i fjor på 1,9 prosents vekst. Ifølge EU utgjør handelsspenninger en viktig del av bakteppet for de svekkede utsiktene

Kina bærer et stort ansvar. Landet opererer med ulike standarder for utenlandske selskaper kontra de kinesiske statseide selskapene. Utenlandske selskaper risikerer uønsket teknologioverføring til Kina gjennom krav om at man må opprette såkalte joint ventures (samarbeid med kinesiske selskaper). Konsekvensen er at man risikerer både kopiering og regelrette tyveri av teknologi.

Kina er også i høyeste grad proteksjonistiske selv, tollen på utenlandske biler var eksempelvis på 25 prosent i fjor før den ble satt ned til 15 prosent. Samtidig svarte Kina USA med å sette opp tollen til 40 prosent på amerikanske biler.

Både amerikanske og europeiske bilprodusenter har nå fabrikker i Kina, etter den tidligere nevnte joint venture-modellen. De unngår dermed toll på sine biler som produseres fysisk i Kina, men man kan samtidig argumentere for at de taper egne arbeidsplasser til Kina ved å produsere bilene sine der.

Jeg håper i det lengste på at USA og Kina vil bli enige om en balansert avtale. Det vil i det lange løp være det beste for begge land, verdensøkonomien, og dermed også Norge.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Matgiganter i Sør-Amerika truer matindustrien i Norge