Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Julegaven til britene

Vi bør ikke ønske oss noen brexit-avtale for Norge.

For kronglete: Europeerne kjøper mindre fisk fra øyriket etter at Storbritannia gikk ut av EU. Foto: AP Photo/Frank Augstein
For kronglete: Europeerne kjøper mindre fisk fra øyriket etter at Storbritannia gikk ut av EU. Foto: AP Photo/Frank Augstein

24. desember ble EU og Storbritannia enige om en avtale som regulerer deres fremtidige forhold, rene julegaven for borgere og bedrifter både i EU og på den andre siden av kanalen.

Det tok 10 måneder fra forhandlingene om denne avtalen begynte, og 4,5 år fra Storbritannia besluttet å forlate EU, tollunionen og det indre markedet. Dette til tross for en Brexit- kampanje som garanterte at det enkleste av alt ville være å forhandle en ny og bedre avtale med EU, som ga UK tilgang til EUs marked uten å måtte forholde seg til EUs reguleringer. Det viste seg ikke å være så enkelt, og den avtalen er lite ambisiøs sett fra et handelsperspektiv, gitt at den i det vesentlige kun regulerer handel med varer, og ikke med tjenester.

Men den forplikter Storbritannia til å ha like strenge standarder bl.a. innen statsstøtte, miljø og arbeidsliv, som EU, selv om målet var å "ta tilbake kontroll" bl.a. på disse områdene.

Det gjenstår å se hvilke konsekvenser avtalen får for økonomien i hele EØS-området, og for Storbritannia. Både Covid-19 og hamstring og oppbygging av varelagre i forkant av årsskiftet spiller foreløpig en rolle, men noen signaler har vi allerede fått om hvordan dette vil påvirke både varestrømmer og tjenestestrømmer.

Avtalen mellom EU og UK gir kvote- og tollfri adgang til det indre markedet i EØS for Storbritannia og til Storbritannias marked for EU. Storbritannia er likevel utenfor EUs tollunion (som Norge) og må deklarere varer mht. toll selv om de ikke betaler toll. Siden de er utenfor det indre markedet må det dokumenteres og verifiseres at produktene forholder seg til EUs miljøstandarder, EU kjemikalieregelverk, EUs CE-godkjenninger på alt fra leker til bygningsmaterialer og ikke minst til EUs regler for produksjon av mat.

Dette har vist seg å by på problemer. Ikke fordi det ikke lar seg gjøre, det er bare det at det må ekstra kontroller og verifikasjoner til, det koster penger og tar tid.

Annonse

Sjømatnæringen i Storbritannia er blant annet hardt rammet av tidstap på transport fra fangst til marked. Europeiske kjøpere holder tilbake på innkjøp, og prisene har falt med 40-60 prosent i Skottland. Skotske fiskere lander fangsten i Danmark isteden, hvor prisene er høyere på grunn av Danmarks fulle markedsintegrasjon. Dette skaper igjen problemer for skotsk foredlingsindustri med mangel på råstoff.

Det grunnleggende problemet er at mangel på markedsintegrasjon og nye rutiner koster penger og tar tid – og det vil det fortsette med, selv om prosessene blir mer strømlinjeformet og digitalisert.

Dette bør ikke komme brått på britene – det har vært snakket mye om dette i forkant av årsskiftet. Det som nok kommer brått på, og er overraskende for mange briter, er hvor integrert svært mange ikke minst små og mellomstore bedrifter er i det europeiske markedet og i de europeiske verdikjeder, og som nå enten må avvikle deler av sin virksomhet eller splitte den opp i en EU-del og en britisk del. Da forsvinner arbeidsplasser, verdiskaping og skatteinntekter til EU, selv om bedriftene klarer seg.

Så langt har jeg bare nevnt noen eksempler fra handel med varer. Hva med tjenester som avtalen ikke omfatter i særlig grad? For finanssektoren som ikke er dekket av avtalen, flyttet handel med aksjer i store EU-baserte selskaper over natten fra London til Frankfurt, Amsterdam, Paris og Dublin ved årsskiftet. City i London har mistet tusenvis av godt betalte jobber i finanssektoren så langt, og det gjenstår å se om EU aksepterer UKs reguleringsregime innen finans som "likestilt" med EUs. Hvis ikke vil det kunne bli det enda verre.

For bedrifter og personer som leverer tjenester innen områder hvor autorisasjoner er nødvendig, er det ikke lengre gjensidig godkjennelse av disse. Leveranser av tjenester, blant annet innen energisektoren, vanskeliggjøres og fordyres.

Er dette relevant fra et norsk perspektiv? Etter mitt syn – i høyeste grad. Riktignok er det slik at Norge ikke er med i tollunionen, og slik sett allerede nå må håndtere tolldeklarering og det reguleringsregimet som følger med dette. Det eneste alternativet til det er å gå inn i tollunionen, dvs. å melde seg inn i EU.

Men fordi vi er med i det indre markedet, gjelder allerede de standarder og godkjenningsordninger vi har i Norge i EUs indre marked. Vi har ett sett av standarder å forholde oss til, og en godkjenning som gjelder i hele EØS området. Ingen ekstra kontroll på grensen av norsk fisk, norske medisiner eller bygningsmaterialer, ingen stopp, ingen forsinkelser, ingen kostnader knyttet til ekstra dokumentasjon og tap av tid. For de som fremholder britenes avtale som et alternativ til EØS-avtalen, bør dette være et tankekors.

Både vi og andre land som ikke er medlem av EU må benytte oss av andre kanaler til innflytelse enn å sitte rundt bordet. Her vil vi fremover få stor konkurranse av et Storbritannia som fortsatt må forholde seg til EUs reguleringer, selv om de har "tatt tilbake kontroll". EØS-avtalen gir oss imidlertid en helt annen inngang i dette arbeidet enn UK.

Vi har tilgang til fora og prosesser som gir betydelig påvirkningsmulighet - hvis vi vil. Det forutsetter at vi er tidlig på ballen, sender våre beste folk, er til stede over tid og prioriterer EU agendaen i sanntid. Vi må delta i arbeidet og diskusjonen når EU jobber med saken - ikke når sakene skal inn i EØS avtalen. Dette gjelder i dag - og vil gjelde i enda større grad fremover. Nå som det er blitt trangere på gangen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Brexit er ikke riktig medisin