Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

EUs molbopolitikk

Husker du sist du var sykemeldt på grunn av at du ble dårlig av vannet i springen? Ikke?


Skjerpet: Før EØS-avtalen i 1994 leverte tre av fire norske vannverk for dårlig vann. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Skjerpet: Før EØS-avtalen i 1994 leverte tre av fire norske vannverk for dårlig vann. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Det kan være fordi EUs krav til vannkvalitet også gjelder i Norge i henhold til EØS-avtalen. I 1994, året da EØS-avtalen trådte i kraft, skrev VG en artikkel om at det bare 400 av 1600 norske vannverk som leverte drikkevann som tilfredsstilte EUs krav. Dårlig kommunalt drikkevann førte til 300.000 sykedager i året, hovedsakelig på grunn av for mye tarmbakterier i vannet.

Smak litt på den setningen. For mye tarmbakterier i drikkevannet vårt førte til 300 000 sykedager i Norge.

I tillegg måtte slakterier, fiskeribedrifter og andre matprodusenter investere i egne renseanlegg for vann fordi de ikke stolte på kvaliteten på det kommunale vannet. EU-reguleringen sparer altså nordmenn for sykdom og norsk næringsliv for ekstrakostnader gjennom å stille krav til vannkvaliteten. Det betyr også at du kan drikke vann rett fra springen når du drar til EU-land i ferien, fordi de samme reguleringene gjelder i hele Europa.

Dette er bare ett eksempel på reguleringer vi adopterer fra EU gjennom EØS-avtalen. De som er mot både EU og EØS får det til å høres ut som om vi påtvinges dustete reguleringer vi ikke vil ha, men sannheten er at i det store og hele sikrer EUs lover og reguleringer våre interesser både nasjonalt og på individnivå hver dag, både her hjemme og når vi er på reise i Europa. Også når de kan synes unødvendige. Som for eksempel EUs nye regulering når det gjelder holdbarheten på egg.

Under overskriften «Nei takk til EUs eggerøre», skrev VG før sommeren på lederplass at EU skal løse problemer, ikke skape nye. Problemer med mattrygghet i EU-land bør derfor løses på helt andre måter enn å påføre norsk landbruk «molbopolitikk».

Molbopolitikken det henvises til er at EU nå reduserer holdbarhetskrav på egg fra 35 til 28 dager for å unngå salmonella. Dette er helt unødvendig i Norge, da norske eggprodusenter lenge har sørget for tiltak som gjør at norske egg er trygge. Regjeringen gjør rett i å be om unntak fra denne bestemmelsen, men bestemmelsen er ikke molbopolitikk for europeere flest eller nordmenn som bor eller nå er på ferie i for eksempel Spania.

Annonse

De skriver videre at reguleringen er et problem for kostnader og klima, både når det gjelder matsvinn og transport, fordi egg må hentes oftere hos produsenten og kanskje kastes oftere av forbrukeren. Det siste kan jo løses ved å merke eggekartongen som «best før, men ikke dårlig etter» ved forbruksdatoen.

Men det første er jo først og fremst et problem på grunn av hvordan Nortura har valgt å organisere seg. I 2019 skrev NRK om en eggebonde fra Finnmark som må sende millioner av egg med vogntog 2000 kilometer lenger sør, mens finnmarkinger får egg sørfra sendt oppover. Da kan vi begynne å snakke om klimaregnskap. Det er forståelig at det blir dyrt å hente ut egg oftere når de må sendes i slike avstander. Det kan vel neppe lastes EU, men bøndenes egen organisering av sitt samvirke i Nortura.

Det er jo ofte slik i Norge at vi selv og våre politikere tar æren for alt som er bra, også når det skyldes lover og reguleringer vi så gjerne adopterer fra EU. Men når noe av og til kan være urimelig så skaper det overskrifter mot EU. Derfor er det egentlig et under at oppslutningen om fullt EU-medlemskap nå er så høyt som 35 prosent og stigende.

Men det er riktig at EU av og til kommer med reguleringer som enten er eller kan virke unødvendige. Ofte kan de også tillate lavere standarder enn det vi operer med i Norge. Men det kan bidra til å heve standarden på varer og tjenester vi importerer fra andre land, og dermed likevel være i vår interesse. Dette er nyanser vi sjelden får i EU-debatten her hjemme. Den strander som oftest der VG selv landet, på latterliggjøringen av at EU en gang ville regulere krummingen på agurker.

Det vi glemmer er at Norge selv hadde en egen regulering for regulering av agurker. Det EU forsøkte å gjøre var å harmonisere regelverket slik at ikke ulike land kunne lage sine egne agurklover for å holde utenlandske konkurrenter ute. Det var problemet som EU i sin tid faktisk løste.

EØS-avtalen dreier seg nettopp i hovedsak om dette – harmonisering av lover og reguleringer for å kunne konkurrere på like vilkår, der ikke land kan bruke egne regler og standarder for å hindre konkurranse utenfra. Et lite land som Norge beskyttes av disse reguleringene når vårt næringsliv selger varer og tjenester til EU for rundt 550 milliarder kroner i året. Det sikrer norske arbeidsplasser over hele landet.

I stedet for å være passive mottakere av de lovene og reguleringene som så til de grader angår oss selv, burde vi selvsagt vært med å utforme dem innenfra som fullverdige medlemmer av EU. Da ville det kanskje også vært enklere å be om unntak de gangene det faktisk kan være fornuftig. Som med kortere holdbarhetsdato for egg produsert i Norge.

Neste artikkel

Vi kan hjelpe Ukraina uten å ofre bønder