Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

EUs klimapolitikk er ansvarsfraskrivelse for Norge

Norge er tilknyttet Parisavtalen gjennom EU, og dette gir oss muligheten til å kjøpe oss vekk fra ansvaret vi har for å kutte i utslipp. Gjennom å kjøpe klimakvoter og kjøpe utslippsenheter kan Norge slippe ut mye mer enn det klimamålene våre tilsier.

Tak: Det at klimamålene er et gulv, ikke et tak, hjelper lite, når det ofte funker som et tak. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Tak: Det at klimamålene er et gulv, ikke et tak, hjelper lite, når det ofte funker som et tak. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Vi har tilknyttet oss Parisavtalen gjennom EUs klimamål. Det vil si at våre utslippskutt frem mot 2030 skal være totalt i EU, ikke i hvert enkelt land. Slik åpner man for at de rikeste landene kan kjøpe seg vekk fra ansvaret sitt, mens de fattigste landene må ta størstedelen av ansvaret.

EUs klimautslipp er delt i 3 kategorier, kvotepliktig sektor, som skal kuttes 43 prosent frem mot 2030, ikke-kvotepliktig sektor, som skal kuttes opp til 40 prosent, og skog og arealbruk, som regnes som utslippsfritt.

Rundt halvparten av EUs utslipp kommer fra kvotepliktig sektor. Kvotesystemet gjør at man tar de billigste kuttene først. For Norge betyr det i praksis at svært få kutt vil tas her frem mot 2030, fordi kuttene vi kan ta her ofte er dyrere. I nasjonalbudsjettet for 2020 beregnet man ca. 6 prosent kutt i kvotepliktig sektor frem mot 2030. På grunn av vår deltakelse i EUs klimakvotesystem kan vi regne disse 6 prosent som 43 prosent.

I ikke-kvotepliktig sektor har Norge satt mer ambisiøse mål. De siste årene har imidlertid også ikke-kvotepliktig sektor blitt mer og mer preget av disse kostnadseffektivitetsfremmende mekanismene.

Det vi egentlig har forpliktet oss til er å frembringe utslippsenheter for ikke-kvotepliktige utslipp, som vi skal levere inn til EU, etter hvert som vi slipper ut klimagasser. Dersom vi følger EUs program vil vi i 2030 kun få tildelt nok gratis utslippsenheter til at det dekker 60 prosent av 1990-utslippene våre.

Også her har Norge adgang til å kjøpe seg vekk fra ansvaret, og regjeringen har også gjort det klart gjennom Granavolden-plattformen at de kommer til å benytte seg av denne muligheten om de ser det som nødvendig. Det er overhodet ingen begrensning knyttet til å skaffe seg ekstra utslippsenheter til å dekke avviket fra eget klimamål dersom vi «skulle trenge det».

Det EU ikke har tatt med i beregninga er at det tar tid før skogen vokser opp igjen, og i mellomtiden er utslippene fra biobrensel høyst reelle.
Annonse

Vi kan betale for klimatiltak i andre land, og få disse landenes utslippsenheter i kompensasjon, eller vi kan kjøpe rest-utslippsenheter fra andre land.

I sin tale til landsmøtet denne helgen tok Frp-leder Siv Jensen til orde for at Norge i større grad enn i dag burde nyttiggjøre seg av EUs fleksibilitetsmekanismer i klimapolitikken. Takket være EUs såkalte «kostnadseffektivitetsfremmende fleksibilitetsmekanismer», står døren vidåpen for politikere som ville sette klimasaken i bakgrunnen, uten at det bryter med paris-forpliktelsene våre.

Som følge av at Norge har gått via EU-systemet for å forplikte seg til Parisavtalen har vi ubegrenset tilgang på flere hendige regnskapsverktøy som vi kan bruke til å betale for å slippe å være med på klima-dugnaden.

Med ubegrenset adgang til å kjøpe seg fri, er det på ingen måte et urealistisk scenario at Norge før eller siden vil falle for fristelsen til å fortsette å betale for å slippe å være med på klimadugnaden.

Den siste sektoren, skog og arealbruk, regnes som utslippsfri. Under her ligger blant annet produksjon av biobrensel. Biobrensel regnes som utslippsfritt, fordi skogen vokser opp igjen.

Det EU ikke har tatt med i beregninga er at det tar tid før skogen vokser opp igjen, og i mellomtiden er utslippene fra biobrensel høyst reelle. De første 13 årene er biobrensel mer miljøskadelig enn kull. Mange irreversible konsekvenser av klimakrisa kommer til å skje de neste tiårene, og da hjelper det ikke at utslippene går ned om 100 år.

Det at klimamålene er et gulv, ikke et tak, hjelper lite, når det ofte funker som et tak. EUs system gir mulighet for å kutte mer, men den gir også våre politikere muligheten til å fraskrive seg ansvaret. Vi ser nå at Norge, som før var et foregangsland, har endt opp med å legge seg på EUs nivå.

Skal vi løse klimakrisa krever det samarbeid, men det krever ikke EU. Det skal ikke være sånn at Norge har mulighet til å kjøpe seg vekk fra ansvaret vi har for å kutte i utslipp, mens land med dårligere økonomi må kutte mye mer.

Skal vi løse klimakrisa må alle land ta sin del av ansvaret, da kan ikke Norge utnytte EUs dårlige klimapolitikk til å ikke kutte i utslipp!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Jordbær til 100 kroner kurven? Ja takk