Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Europeisk stolthet og de som sloss mot

Gjennom hele sommeren markeres Pride over hele Europa. For mange er det en feiring av det man skulle tro var en selvsagt rett til å være seg selv og elske den man vil.

Pride: Demonstranter gikk til angrep på Pride-paradse i Bialystok i Polen 20. juli. Foto: AP/NTB scanpix
Pride: Demonstranter gikk til angrep på Pride-paradse i Bialystok i Polen 20. juli. Foto: AP/NTB scanpix

Men Pride er fortsatt først og fremst en markering av en kamp som er alt annet enn vunnet. Det ser vi også i Europa, der en overraskende god fremgang i mange land er snudd til tilbakeslag, nå sist mot angrepene av Pride i Białystok i Polen. Tilbakeslaget i kampen for både likestilling og homofiles rettigheter kan synliggjøre utfordringene med forankring og demokratisk legitimitet i hele EU. For selv om utviklingen ikke kan gå raskt nok for de som har vært diskriminert i årevis, så opplever mange at samfunnet rundt dem endrer seg så raskt at de ikke klarer å følge med. Vi ser det her i Norge også, hvor noen mener likestillingen har gått for langt og at det finnes en såkalt homolobby uten legitimitet.

Særlig i de tidligere sosialistiske diktaturene i Øst-Europa skjedde det en bedring ved at landene orienterte seg vestover og ble stadig mer integrert i Europa gjennom EU- og Nato-medlemskap. I iveren etter å få de samme økonomiske mulighetene og levestandarden som sine vestlige naboland, aksepterte de øst-europeiske landene progressive lover og reguleringer uten større hjemlig debatt og forankring.

Våre hjemlige euroskeptikere begynner å få en ganske vemmelig vennegjeng i Europa.

Annonse

I 2004 skrev Kristin Mikkelsen en hovedfagsoppgave i sosiologi om seksuelt medborgerskap i Europa. Der slo hun fast at homofile og lesbiske i Europa hadde fått styrket sine rettigheter gjennom EU og EUs direktiver, som hadde ført til mer lik nasjonal lovgivning i de ulike landene. Mens overnasjonalitet og nasjonal suverenitet er et tilbakevennende tema i Norge, mente Mikkelsen at internasjonal lov som settes over nasjonal lov viste seg å være en fordel for homofile og lesbiske i Europa. Overnasjonalitet styrker demokratiet når enkeltindivider og minoriteter får rettigheter og muligheter de ikke ville hatt dersom det kun var opp til det nasjonale flertallsdemokratiet. Mindre nasjonal suverenitet styrket enkeltindividet, uavhengig av kjønn, bakgrunn, etnisitet og seksualitet.

Men med økende nasjonalisme og proteksjonisme, har disse lovene møtt tilbakeslag. Nasjonalkonservative land som Polen og Ungarn trenerer eller følger ikke opp EUs menneskerettighetsprinsipper og homovennlige lover. I mange øst-europeiske land blir Pride-parader angrepet uten å hindres av politiet. I Polen ser vi at det snakkes om «LHBT-frie soner», der homofile ikke er velkomne. Samtidig demonstreres det også til støtte for LHBT-rettigheter i de store byene. Det er definitivt et strekk i laget når det gjelder aksept, der tradisjonalister vil tilbake til samfunnet som for A4-mennesket virker så forlokkende. Den polske katolske kirke og det nasjonalkonservative, euroskeptiske Lov- og rettferdighetspartiet, fremmer en agenda bestående av fremmedfrykt, nasjonalisme, intoleranse og en høyrøstet religiøsitet.

Den raske fremgangen for homofiles rettigheter kan ha ført til manglende forankring. Lovene kom ovenfra og ble finansiert utenfra. Blant annet har norske EØS-midler gått til LHBT-organisasjoner, både i Baltikum, Polen og Ungarn, de landene der vi ser tilbakeslaget sterkest. Demonstrasjoner mot homofiles rettigheter i Polen blir derfor av mange sett på som en motvekt mot makta i Brussel. De vil ikke ha endringer tredd nedover ørene sine. Litt som å høre EU-motstanderne her hjemme. Våre hjemlige euroskeptikere begynner å få en ganske vemmelig vennegjeng i Europa. Europeiske EU-motstandere står på alt annet enn framtidas side, med en blanding av fremmedfrykt, nasjonalisme, klimaskepsis, anti-feminisme og motstand mot arbeidstakeres rettigheter. Og nå også voldelig motstand mot homofiles rettigheter.

Det kan godt hende at tilbakeslaget ikke har med manglende forankring av det som burde være universelle rettigheter å gjøre, men bunner i frustrasjon over endringer som ikke kommer alle til gode. Selv om rettigheter ikke er et nullsum-spill, der noen taper fordi flere blir inkludert, så kan det oppleves slik når dette skjer samtidig som andre store endringer slår inn. Som ny teknologi som destruerer gamle arbeidsplasser, den lange trenden med flytting av mennesker og muligheter inn til byene og følelsen av at andre får det bedre på din bekostning. Da er det lettest å vende fingeren mot de som plutselig har blitt mer synlige fordi de faktisk har fått det bedre, som kvinner og homofile. Det er ikke den gamle handelsavtalen Norge hadde med EU som sikret disse rettighetene. Det er EU som har fremmet lover og reguleringer som har løftet rettighetene til 500 millioner EU-borgere i et fellesskap Norge velger å stå utenfor.

Når EU nå diskuterer hvordan de skal følge opp de liberale, demokratiske rettsstatsprinsippene EU er tuftet på, ovenfor medlemsland som Polen, Ungarn og Tsjekkia, så står nok en gang Norge uten innflytelse på et område der vi burde stått innenfor og dratt i riktig retning. I stedet for å bidra til europeisk stolthet, står vi utenfor. Sammen med euroskeptikerne som sloss mot.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Corbyn, Støre og jernbanen