Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Europa er ikke det samme etter brexit

Politisk er Storbritannia allerede ute av EU.

Tirsdag besøkte Storbritannias statsminister Theresa May Belfast i Nord-Irland, og møtte blant annet næringslivsledere. Foto: Liam McBurney / PA / AP / NTB scanpix

Klokken tikker ubønnhørlig mot 29. mars 2019, datoen for Storbritannias uttreden av EU. Uten at det foreligger noen klarhet i hvordan dette vil skje. Eller på hvilke vilkår og under hvilke rammer borgere og bedrifter i EU/EØS og UK skal samhandle og samarbeide etter dette tidspunktet. Men uavhengig av om Theresa May får med seg et nødvendig flertall til å vedta den avtalen som ligger på bordet (eller en versjon av den), om uttredelsestidspunktet utsettes eller britene krasjer ut uten en avtale – Europa er ikke det samme etter brexit.

Bare for å spole to sekunder tilbake; 23. juni 2016 stemte 52 prosent av britene ja til "å melde seg ut" av EU, uten at det var diskutert på hvilke vilkår dette skulle skje. I motsetning til da 52 prosent nordmenn stemte nei til "å melde seg inn" i EU hvor det forelå en avtale hvor vilkårene var klare. Theresa May overtok som statsminister, erklærte at "Brexit means Brexit", trakk opp sine "red lines" over hva hun ikke ville ha og sendte sitt utmeldingsbrev til EU 29. mars 2017 som effektivt satte utmeldingsdatoen til 2 år etter. Og der er vi straks.

Hva har så disse snart to årene gått med til i henholdsvis Storbritannia og EU? I EU mottok man utmeldelsen, etablerte et eget forhandlingsteam i kommisjonen med forhandlingsmandat fra og rapportering til de 27 gjenværende medlemslandene og Europaparlamentet (som må godkjenne avtalene).

Forhandlingsmandatet hadde fokus på å først forhandle en uttredelsesavtale som bl.a. sikret borgernes rettigheter etter brexit og at britene betalte sin del av regningen for "gammel moro". Deretter å bevare "integriteten i det indre markedet" i en ny avtale, hvor tilgang til markedet var avhengig av aksept av de grunnleggende fire friheter, også kjent som "No cherry picking".

På britisk side vil det være å overdrive å si at en tilsvarende systematikk gjorde seg gjeldende selv om det her var en – og ikke 27 – nasjoner som skulle samordne seg. Det var liten enighet om mål med forhandlingene utover rene slagord som å "ta tilbake kontroll".

De en gang så berømte og pragmatiske britiske diplomater og byråkrater er på vei hjem eller inviteres ikke inn i de virkelige diskusjonene om utviklingen av EU videre

En enighet om betingelsene for å gå ut av EU og premissene for videre forhandlinger kom likevel på plass før jul 2017. Den inkluderer en overgangsperiode på to år, som "alle" ønsker, og bestemmelsen om at grensen mellom Nord-Irland og Irland – som er den eneste fysiske grensen på land mellom EU og Storbritannia – i den fremtidige avtalen ikke skal være noen "hard" grense med grensekontroller av ulike slag. Med en "hard" grense frykter man at konflikten i Nord-Irland igjen skal blusse opp.

Annonse

Hva dette betyr i praksis når det gjelder i hvilken grad Storbritannia må være integrert i det indre marked og/eller tollunionen virker det som i liten grad var overveid eller kommunisert i britisk politikk den gang. Og som nå, er det noe av kjernen i motstanden mot Mays avtale fra desember 2018.

For EU er det opplagt at en grense mellom et land som ikke er med i det indre marked og/eller tollunionen må overvåkes for å unngå at den skal bli en bakdør inn i dette markedet for varer som ikke tilfredsstiller kravene og standardene som kreves. Så lenge britene ikke kan enes om noe som kan gi EU en slik trygghet, vil faren for at britene krasjer ut av EU uten en avtale være betydelig – dessverre.

Troen på egen betydning i forholdet til EU 27 har vært og er nok overdrevent stor i Storbritannia. Samholdet iblant de gjenværende 27 land har vært og er overraskende sterkt i EU, og støtten til Irland har ikke minsket.

Det er i Brussel en tiltagende "brexit fatigue" og det har ikke styrket britenes aksjer at May nå vil reforhandle sin egen avtale, til alt overmål tilsynelatende uten å ha klare tanker om alternativene. Det er ingen signaler fra EU om vilje til å gjenåpne avtalen og endre den avtalen knyttet til den irske grensen. Hvis det ikke finnes frem til en enighet over partigrensene i Storbritannia om dette – et nasjonalt kompromiss som EØS-avtalen var for Norge i 1994 – er det viktig at norske bedrifter forbereder seg på en hard brexit.

Politisk er Storbritannia allerede "ute" av EU; de en gang så berømte og pragmatiske britiske diplomater og byråkrater er på vei hjem eller inviteres ikke inn i de virkelige diskusjonene om utviklingen av EU videre – selvsagt.

Gamle allianser blir som nye. Tyskland og Frankrike reetablerte nylig sin "samarbeidspakt" fra 1963. Et eksempel på en felles politisk front her ser vi nå i saken om sammenslåing av tyske Siemens og franske Alstom. Her rettes det et sterkt press mot Kommisjonen fra både Berlin og Paris for å tillate fusjonen. De nordiske land som tidligere kunne bygge på britenes engasjement i mange saker med felles syn, må finne andre alliansepartnere.

Tyngdepunkter endres og de politiske prioriteringene følger med. Hva dette på lengre sikt vil bety for både EU, medlemslandene og Norge er det selvsagt for tidlig å konkludere på. Men at Europa ikke er som før etter brexit er åpenbart.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Matgiganter i Sør-Amerika truer matindustrien i Norge