Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

EØS – en 25-årsjubilant på godt og vondt

I år er det 25 år siden EØS-avtalen trådte i kraft. Det har vært en avtale til stor gunst for Norge, men også en avtale som helt klart har sine problematiske sider.

Forhandlinger: EØS-forhandlinger i Luxemburg i 1991. På bildet er bl.a. handelsminister Eldrid Nordbø, utenriksminister Thorvald Stoltenberg og forhandlingsleder Eivinn Berg (t.v.). Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Forhandlinger: EØS-forhandlinger i Luxemburg i 1991. På bildet er bl.a. handelsminister Eldrid Nordbø, utenriksminister Thorvald Stoltenberg og forhandlingsleder Eivinn Berg (t.v.). Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Vår nære økonomiske tilknytning til Europa er det fremste argumentet for å være medlem av det europeiske økonomiske samarbeidsområdet. 75 prosent av alt Norge eksporterer går til land i EU/EØS-området.

Ifølge en rapport gjort av Menon Economics i 2018 er eksporten vår grunnlaget for over 465.000 arbeidsplasser, og da holdes olje- og gassvirksomheten utenfor. Det tilsvarer 25 prosent av alle ansatte i norsk næringsliv.

Tar du med olje og gass, som i all hovedsak eksporteres, er det godt over 600.000 arbeidsplasser i eksportnæringene.

Gjennom EØS-avtalen får vi fri tilgang til det europeiske indre markedet, et marked på over 500 millioner mennesker.

Dette er viktig for Norge som helhet, men særlig viktig for mange av distriktene våre. Om man ser verdien av norsk eksport per sysselsatt i næringslivet så er det Møre og Romsdal som ligger på topp, etterfulgt av Sogn og Fjordane og Nordland. Når man tar hensyn til befolkningsstørrelsen er altså dette våre mest eksportavhengige fylker, og disse har lyktes godt med å skaffe seg markedstilgang i utlandet.

Det er ganske åpenlyst at norsk eksport kunne blitt skadelidende om vi sto uten EØS-avtalen. Alternativet hadde vært varierende grad av mulige handels- og tollhindre, byråkrati og særavtaler. Selv en svoren EØS-motstander bør kunne erkjenne det – på ren handel kan vi ikke få det mye bedre enn EØS-avtalen.

Jeg tror faktisk at EØS-avtalen hadde hatt større oppslutning og legitimitet om vi en gang iblant satte foten ned og sa ifra at dette direktivet er vi imot.

Å fritt reise, studere eller arbeide og bosette seg i alle EU-land er kanskje den fordelen de fleste nordmenn merker mest til. Mange nordmenn benytter seg hvert år av muligheten EØS-avtalen gir til å studere på universiteter og skoler i Europa. Uten EØS-avtalen ville vi ikke nødvendigvis hatt samme tilgang til dette som andre europeere. En vanlig feriereise til Europa kunne også fort blitt litt mer brysom uten EØS-avtalen.

EU og det tette europeiske samarbeidet har også en større verdi; fred og stabilitet. De siste 70 årene med jevnt økende velstand og fravær av store konflikter er et unntak i europeisk sammenheng. Krig og langvarige konflikter var, dessverre, normalen om man ser på europeisk historie over flere hundre år.

Annonse

EU har i så måte også vært et prosjekt for fred og stabilitet, Europas nasjoner har blitt samarbeidspartnere, i stedet for rivaler. Det har en stor verdi for et lite land som Norge.

25-årsjubilanten er imidlertid ikke uten sine problematiske sider. Diskusjonen rundt overnasjonalitet gjør seg stadig mer gjeldende. Her mener jeg man bør være klar; ja vi skal samarbeide, men nasjonalstaten skal være suveren. Politikerne i de europeiske i lands parlamenter skal ikke reduseres til å bli sandpåstrøere for Brussel. Et fullintegrert «Europas forente stater» bør ikke være et mål.

Nasjonal selvråderett er et tema både i EU-landene og i Norge. Vi er imidlertid i den særstilling at vi ikke har noen direkte innflytelse og stemmerett i EUs besluttende organer.

Kritikerne hevder at EØS-avtalen dermed blir en slags husmannsavtale for Norge, der vi må stå med luen i hånden og godta alt som kommer fra EU. Argumentasjonen er ikke helt urimelig. Norge må fortløpende ta inn nytt EU-regelverk i EØS-avtalen og siden 1994 er rundt 12.000 direktiver og forordninger blitt del av avtalen og innlemmet i norsk lov. Vi har en reservasjonsrett mot lovgivning fra EU. Hvor mange ganger har vi brukt denne? Ikke en eneste gang.

Akkurat det er problematisk. Jeg tror faktisk at EØS-avtalen hadde hatt større oppslutning og legitimitet om vi en gang iblant satte foten ned og sa ifra at dette direktivet er vi imot.

Det finnes mange som hevder at dette ville vært svært uheldig og at man kunne risikere å sette hele avtalen i spill gjennom å bruke denne retten. Vi har aldri prøvd, så det kan vi ikke vite, men jeg tror ikke EØS-avtalen hadde raknet om vi en gang iblant sa «takk, men nei takk». Jeg tror dette hadde økt respekten og forståelsen for avtalen.

Det snakkes ofte om at vi har et handlingsrom i EØS-avtalen, det handlingsrommet kan det imidlertid av og til være vanskelig å få øye på – i alle fall når man i praksis aldri bruker det.

For Frp er det flere konkrete sider ved EØS vi mener er problematiske. Åpningen avtalen gir for trygdeeksport, at norske velferdsytelser kan gå til personer som aldri har satt sin fot i Norge er noe vi mener er uheldig. Våre velferdsytelser kan slå svært gunstig ut for arbeidsinnvandrere fra land med lavere priser og lønninger enn oss. Norsk kontantstøtte og barnetrygd er naturlig nok attraktivt.

Nav-skandalen er også et eksempel der tidligere norsk rettspraksis har frontkollidert med EØS-regler og der man åpenbart ikke har hatt god nok oversikt over EØS-avtalens rekkevidde. Det er heller ikke åpenbart at det er EØS-reglene som alltid er de beste.

Jeg mener like fullt at EØS-avtalen i sum utvilsomt har vært et gode for Norge, som har bidratt til økonomisk vekst og forutsigbarhet. EØS-avtalen har også sin bakside der selvråderett og norske egeninteresser er sentrale punkter. Kanskje vi skulle åpnet døren til det omtalte handlingsrommet og sett hvor stort det faktisk er?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Demokrati og klimapolitikk går hånd i hånd