Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Byråkratisk overnasjonalitet

I juni vedtok Venstres landsstyre å anbefale partiet å si ja til norsk medlemskap i EU. Til VG sier partiets miljøminister og mulige nye leder, Sveinung Rotevatn: – EU er en kjedelig, byråkratisk samarbeidsinstitusjon som skal hindre krig i Europa.

EU-flagg som vaier i vinden utenfor Europakommisjonen har sitt hovedkontor i Brüssel. Foto: Mostphotos / Dmitry Rukhlenko
EU-flagg som vaier i vinden utenfor Europakommisjonen har sitt hovedkontor i Brüssel. Foto: Mostphotos / Dmitry Rukhlenko

At EU har stort byråkrati kan man være enig med Rotevatn om, men å kalle den europeiske union en samarbeidsinstitusjon er i beste fall en underdrivelse, i verste fall er det et bevisst forsøk på å tilsløre fakta. EU er en overnasjonal union med stort demokratisk underskudd.

Sentrale EU-politikere har til og med en uttalt målsetting om å gjøre EU til en føderal stat etter modell av USA. Nå skal det sies at dette prosjektet nok har fått seg et skudd for baugen de siste årene med britenes exit, og voksende motstand mot prosjektet i en rekke medlemsland. Like fullt blir det å desimere EU til en samarbeidsinstitusjon en forvridning av fakta som bare bidrar til å tåkelegge debatten.

EU har en overnasjonal rolle på mange plan, hovedmålet er å sørge for fri flyt av varer, arbeid, kapital og tjenester mellom landene. Dette gjør at EU blander seg borti det meste for å sikre fri konkurranse mellom aktører i de ulike landene. Norge går heller ikke fri, da vi som kjent er en del av EØS-avtalen.

Denne avtalen gjør at Norge, Island og Liechtenstein er en del av EUs indre marked. Noe som så langt har bidratt til å svekke arbeidstakeres sosiale rettigheter og nær ødelegge flere norske yrkesfag som murer, snekker og maler fordi man blir utkonkurrert av billigere arbeidskraft, ofte fra land som Polen, Estland og Romania.

Rett før sommeren bestemte Rotevatn og resten av regjeringa at norsk jernbanepolitikk skal underlegges EU. Jernbanesporene krysser som kjent grenser og da må det ifølge EU selvfølgelig være harmonisert politikk på området. Fra før av har regjeringen konkurranseutsatt norsk jernbane ved å dele opp sektoren i utallige selskaper, tilsyn og direktorat der noen selger billetter, andre eier togmateriellet og atter andre eier vogner og lokomotiv.

Dette har ført til en komplett kaos for oss togpassasjerer der vi må forholde oss til den ene aktøren etter den andre når vi skal ut på en liten skinnegående tur. På toppen av dette har man konkurranseutsatt selve togturen, så der er vi nå så heldig å ha flere ulike aktører med ulike uniformer å forholde oss til. Alt dette er gjort innenfor rammen av nasjonal politikk, men helt i tråd med EUs markedsliberale politikk.

Annonse

Nå vil regjeringen derimot at vi skal underlegge oss EUs fjerde jernbanepakke. Den vil gjøre det obligatorisk og irreversibelt med konkurranseutsetting av persontrafikken. Velgerne kan altså ikke i valg velge en annen kurs for norsk jernbane enn det regjeringen ønsker om denne pakken blir vedtatt. Pakka innebærer også at EUs jernbanebyrå og EU-domstolen kan overprøve Statens jernbanetilsyn dersom det oppstår uenighet om sikkerhetsvurderinger. Makt flyttes altså vekk fra norsk folkevalgt styring, og til ansiktsløse byråkrater i EU.

Det er Kristelig Folkepartis samferdselsminister, Knut Arild Hareide som presser på for å få pakka vedtatt. Stortinget var derimot ikke fornøyd med saken da det var høring på den i mai, og ønsket mer informasjon om pakkens forhold til norsk suverenitet og Grunnloven. Saken er ventet opp i Stortinget i oktober.

Kristelig Folkeparti var EØS-avtalens fødselshjelper tilbake i 1992, og har siden forsvart avtalen med alt dens innhold. Når Stortingets transportkomité spør Hareide om hva statsråden mener vil bli konsekvensene dersom Norge velger å ikke innfører EUs fjerde jernbanepakke peker Hareide på muligheten for mer byråkrati, som om regjeringen han er en del av ikke allerede har sørget for å overbyråkratiserte jernbanesektoren.

Det hører også med til historien at den samme Hareide tilbake i 2018 uttalte til Aftenposten at: «– Vi har nå sagt ja til 11.000 direktiver på vel 25 år og ikke nei til ett. Jeg tror at bevisstheten rundt EØS-avtalen hadde vært styrket i det norske folk om vi hadde brukt retten til å si nei noen ganger.» Dette var bare måneder etter at Stortinget hadde besluttet å innlemme Norge i EUs energiunion, Acer.

Kristelig Folkeparti var under den samme Hareides ledelse skeptisk til ACER fordi man så at det handlet om suverenitetsavståelse. At det samme argumentet ikke teller for Hareide når det kommer til EUs fjerde jernbanepakke er i seg selv oppsiktsvekkende, men kanskje ikke så rart når man ser KrFs servile historiske holdning til EØS-avtalens konsekvenser.

Norsk EU-debatt preges altså ved inngangen til sommeren av en statsråd som karakteriserer EU som noe av en byråkratisk samarbeidsinstitusjon, og en annen statsråd som er redd byråkratiet hans egen regjering har skapt vil øke dersom vi ikke avgir ytterligere makt til EU i jernbanepolitikken.

Selv har jeg tenkt til å ta en ubyråkratisk sommerferie, utenfor EU, nemlig i Norge. God sommer!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ujevnt om skog fra ny regjering