Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et slag for det mellomstore gårdsbruket

De i midten: Mellomstore bruk må til. Foto: Hans Bårdsgård

For litt over ti år siden var jeg på en internasjonal konferanse og presenterte et arbeid om fremtiden til det norske gjennomsnittsbruket, det mellomstore gårdsbruket. Konklusjonen var at tilpasningen til synkende inntekter fra jordbruket og økt andel inntekt fra andre kilder kunne komme til å gå på bekostning av bondens evne og vilje til å vedlikeholde driftsgrunnlaget på gården. Vi hadde da sett at viljen til å investere i bruket var synkende med økende inntekter utenfra. Det som overrasket mine internasjonale kolleger var at det norske jordbruket likevel var kjennetegnet en spredt og mellomstor bruksstruktur.

En tese om at «midten» forsvinner, the disapperaring middle, til fordel for vekst i veldig store og veldig små enheter, har blitt brukt som beskrivelse på utviklingen innenfor jordbruket. Denne utviklingen var spesielt fremtredende i amerikansk forskning fra begynnelsen av 1980-tallet. De store ble større gjennom kontrakter med de største aktørene i verdikjeden og med supermarkedene. De kritiske perspektivene på denne utviklingen pekte på opphopingen av kapital blant få og store, og svekkelsen av selvråderetten til bøndene og de som har arbeidsplassen sin i verdikjeden. Den norske bondens tilpasning til rammebetingelsene gjennom mangesysleriet – det vil si å ikke bare være avhengig av jordbruksinntekten – har vært en viktig forklaring på at vi ikke har funnet støtte til denne tesen her hjemme.

Fortellingen om utviklingen i jordbruket har lenge handlet om færre og større. At antallet aktive gårdsbruk går ned, er sant. I noen produksjoner er det vekst. I kyllingproduksjon har det blitt flere, de blir større og de største tar en vesentlig del av produksjonen. Med full utnytting av dagens konsesjonsgrenser hos flere må mange legge ned. Det har også blitt flere som driver svineproduksjon. Her har det blitt litt flere store bruk, og disse produserer veldig mye. For både kylling og svin går det ut over de mellomstore produsentene. I markedet har det blitt overskudd.

Annonse

Bærebjelken i distrikts-jordbruket, de mellomstore saue- og melkebrukene, har også tapt mye av produksjonsvolumet til de største. I antall er de også på nedadgående kurve. Det foregår også en geografisk forflytning av husdyrproduksjonen mot regional konsentrasjon. Stadig mer av kjøttet vi spiser produseres i Rogaland og i Trøndelag. Dette gjelder både for kraftfôr og arealkrevede produksjoner.

Stadig mer av kjøttet vi spiser produseres i Rogaland og i Trøndelag

Det nye er at de små består. Både i andel og volum er det nå en stabil størrelse innenfor alle produksjoner. Mens mange av de små produsentene fremdeles leverer råvare i tradisjonelle kanaler, som melk til Tine og kjøtt til et konvensjonelt slakteri i relativ nærhet, er det mange som tar råvarene tilbake for å foredle og ta hånd om salget selv. Den norske satsingen på lokalmat har vært en suksess, og gullmedaljer og andre utmerkelser i internasjonale konkurranser viser at nivået på de norske lokalmatproduktene ligger høyt.

I høst har et nytt marked etablert seg i mange lokalsamfunn - REKO ringene - hvor lokale bønder og matprodusenter tilbyr mat og andre varer fra egen produksjon. Dette skjer gjennom bestilling på nett og utlevering fra eget bagasjerom på «markedsplassen», som kan være en stor parkeringsplass. I Trondheim hvor jeg bor, skjer dette annenhver uke. Det meldes om enorm interesse fra forbrukerne. Fra før har vi Bondens Marked, og lokalmat og mat med spesielle kvaliteter er blitt det vanlige på kulturarrangementer og festivaler.

Mens mantraet lenge har vært "get big or get out", blir det spennende å følge hvilken effekt den motbevegelsen de små utgjør i dette bildet. I hvilken grad kan de bidra til å opprettholde noen av de kvalitetene som folk etterspør og støtter at det norske landbruket skal levere, som bosetting og sysselsetting i distriktene og lokal matproduksjon? En utvikling der det mellomstore, det helt vanlige norske gårdsbruket taper, får store konsekvenser for bygder og kulturlandskap og for tilbudet av norsk mat til hverdags og fest. De mellomstore brukene er avgjørende for å opprettholde de verdiene som faktisk har så stor støtte i befolkningen og for at det er nok råvare til å opprettholde foredling til de gode produktene i distriktene, både spesialmat og helt vanlig mat til butikkene. Vi bør kanskje derfor slå et slag for, og ikke mot, at den mellomstore bonden har en viktig posisjon også i fremtidens matproduksjon.

Neste artikkel

Solveig Horve Bergsholm: – Mange gruer seg til Mattilsynet kommer