Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er skogens grønne gull bærekraftig?

Det er beklagelig at virkningen av storskala industriskogbruk i Innlandet ikke ses i sammenheng med andre miljøbelastninger og arealbeslag.

Oppsiktsvekkende: Det er oppsiktsvekkende at ingen biologer og representanter for naturvern- og friluftslivsorganisasjoner har deltatt i arbeidsgruppa som har utarbeidet tiltaksplanen for skog i Innlandet, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos
Oppsiktsvekkende: Det er oppsiktsvekkende at ingen biologer og representanter for naturvern- og friluftslivsorganisasjoner har deltatt i arbeidsgruppa som har utarbeidet tiltaksplanen for skog i Innlandet, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos

I Innlandet har fylkeskommunen og statsforvalteren utarbeidet forslag til en tiltaksplan for skog- og tresektoren i Innlandet – «Skogen – Innlandets grønne gull». Planforslaget viser at miljøorganisasjonene må inkluderes i samtalen om bærekraft i skogbruket.

Det hevdes i planen at «Bioøkonomien er et verktøy for bærekraftig samfunnsutvikling». Det er etter vår mening ikke begrunnet at planen bidrar til bærekraftig naturforvaltning og samfunnsutvikling. For å kunne definere noe som bærekraftig, må aktiviteten ivareta økologi, økonomi og sosiale forhold i et samspill. Et ensidig, og misvisende, fokus på klimaproblematikk er ikke tilstrekkelig.

Forslaget til tiltaksplan er ensidig i sin støtte til dagens driftsmetoder. Andre driftsformer enn bestandsskogbruk med flatehogst, gjødsling, grøfting og markberedning, omtales ikke i planen. Planen forholder seg ikke til at denne formen for skogbruk er omstridt, til tross for at det er godt dokumentert at konsekvensene for den økologiske tilstanden i skogen er negative.

I juni kom rapporten «Vurdering av økologisk tilstand for skog i Norge i 2020», skrevet av forskere ved NINA og NMBU på oppdrag fra Miljødirektoratet. Dette er den første systematiske kartleggingen av økologisk tilstand i norske skoger. Her slås det fast at tilstanden langt fra er god. 60 prosent av norske arter lever i skog, og 48 % av truede arter er skogsarter. Skogbruket er hovedårsak til at disse artene er truet, ifølge Artsdatabanken.

Tiltaksplanen framholder til tross for dette at PEFC-sertifiseringen sikrer at det tas tilstrekkelig miljøhensyn. Det er vi ikke enige i. Standardens krav er ofte ikke gode nok, og det er diskutabelt om de følges godt nok.

FNs naturpanel (IPBES) peker på at den største trusselen mot biologisk mangfold og fungerende økosystemer ikke er klimaendringer, men arealbruksendringer. Intensivt skogbruk er en slik arealbruksendring. IPBES framholder at bærekraftsmålene ikke kan nås om ikke tapet av økosystemer og naturmangfold stanses og reverseres.

I den ferske Meld. St. 40, «Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030», skriver Regjeringen: «Kunnskapen om summen av arealpåvirkning er i dag ikke god nok. Dette gjelder både oversikten over hvilke typer økosystemer som endres og til hvilke formål».

Det er beklagelig at virkningen av storskala industriskogbruk i Innlandet ikke ses i sammenheng med andre miljøbelastninger og arealbeslag. Det må kunne forventes at tiltaksplanen for tre- og skogbruk ivaretar en slik helhet når den innledes med setningen «Skogen er gull verdt for å nå de internasjonale bærekraftsmålene.»

Klimaeffektene av skogbruket er i beste fall omstridt. Flatehogst, særlig med markberedning, fører til økte karbonutslipp. Det meste av karbonet er lagret i skogsjorda, ikke i trærne, og forstyrrelser i jordsmonnet og ødeleggelse av trærnes rotsystemer fører til utslipp av karbon. Planens tallmateriale på karbon bundet i stående ved, gir følgelig en misvisende fremstilling. Om klimaendringene skal stoppes, har vi kort tid på oss. Intensivert flatehogst med nyplanting vil i beste fall føre til karbonbinding på lang sikt. I mellomtiden vil det forverre situasjonen.

Dagens monokulturskog gir en lite robust skog som er mye mer utsatt for tørke, vindfelling og insektangrep enn naturskog er. Heller enn å sikre virke av god kvalitet, kan dette medføre mangel på tilgang av virke. Kunnskap om klimatilpassing og større forståelse for artenes samspill og betydning for å begrense skade, bør få mer oppmerksomhet og danne grunnlag for valg av driftsformer og langtidsplaner.

I Meld. St. 40 understreker Regjeringen at løsninger som bare tilfredsstiller ett mål ikke vil kunne betraktes som bærekraftige. Med utgangspunkt i FNs bærekraftsmål skriver Regjeringen at «det oppfordres til samarbeid mellom sivilsamfunnet, privat sektor, akademia og myndigheter».

Det er oppsiktsvekkende at ingen biologer og representanter for naturvern- og friluftslivsorganisasjoner har deltatt i arbeidsgruppa som har utarbeidet tiltaksplanen. Like oppsiktsvekkende er det at statsforvalteren ikke var representert med fagfolk fra avdeling for naturmangfold.

Vi i Naturvernforbundet mener at denne og lignende planer, i tråd med FNs og Regjeringens intensjon, må utarbeides i et konstruktivt samarbeid mellom flere aktører. Vi er klare til å delta i en slik prosess.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Historieforfalskning om fuglehund