Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Engerdal og sjokoladefabrikken

I høst åpnet en belgisk dame sjokoladefabrikk midt i sentrum av bygda mi. Hvem så den komme?

Sjokkis i sentrum: Engerdals lokalmatutsalg har ikke bare rein på menyen. Foto: Ellen Fauske Bleness
Sjokkis i sentrum: Engerdals lokalmatutsalg har ikke bare rein på menyen. Foto: Ellen Fauske Bleness

Nå kan lokalmat-butikken selge kortreist sjokolade med det fransk-klingende navnet Stéphanie Allard. Lokalmat-butikken er også ny, og vi har fått kafé. Det har vi ønsket oss lenge! Vi har også fått fiber. Under koronaen har vi skjønt at de digitale plattformene opphever den gamle opplevelsen av avstand.

I fjor bygde kommunen fire offentlige utleieleiligheter. Det var et kontroversielt prosjekt som det var delte meninger om. Skulle en stram kommuneøkonomi risikeres på et slikt prosjekt? Hva om boligene ble stående tomme? Allikevel ble det noe av - og nå er alle leilighetene utleid. Egentlig trenger vi flere nye boliger. Noen ønsker å prøve å bo her før de eventuelt kjøper eller bygger. Andre, som bor i store og upraktiske hus, ønsker noe enklere når de blir eldre.

Kanskje er ikke folk i byen og på bygda så forskjellige. Folk er folk, og går med de samme drømmene. Drømmen om gode liv. Ha familie rundt seg og en jobb å gå til. Det er fullt mulig å ta det beste fra ulike verdener og være den du er, der du er. Jeg føler ikke at jeg må bli en annen enn jeg er for å bo her. Jeg kan ta med meg den store verden hit, akkurat som jeg en gang i tiden reiste ut i den store verden og kom herfra.

Victor Normans distrikts-utredning var deprimerende lesning. Vi, som bor i distriktene, har blitt redusert til et gamlehjem hvor ingen vil bo. Men han peker dessverre også på noen utfordringer som er reelle. Utredningen sier noe om hva distriktene trenger for å overleve. Det vi har gjort i min kommune peker i riktig retning, skal vi tro Norman.

Jeg kjenner folk på bygda som sørger over tapet av «fjellet sitt» etter hyttefeltenes innmarsj. Som er lei seg for at fjell-landbruket er borte. Vi savner beitedyr, vi mistrives med gjengroing. Og det er helt sikkert de som skulle ønske de kunne flytte til byen også, men som føler seg låst, da boligmarkedet i byen ikke er for alle å komme inn på.

Det er mye som peker i feil retning. Noen ting må vi ta tak i lokalt, vi trenger modige og annerledestenkende lokalpolitikere. Vi må bli enda mer nysgjerrige på nye muligheter, øve risikoviljen. Politikerne på Løvebakken har et stort ansvar for å legge til rette. Økonomi er ikke uten betydning!

Annonse

Jeg har gjort det motsatte av flertallet, motsatt av det Victor Norman sier folk gjør. Jeg har solgt den fine leiligheten i byen som hadde en verdiøkning på 10 prosent i året og tatt over en gård i Engerdal hvor verdistigningen er noe uviss. Det er 1271 Engerdøler. I 2019 ble det født 8, 13 flyttet og 14 døde. Ett år ble nyttårsbarnet i Engerdal født i juni.

"Ett år ble nyttårsbarnet i Engerdal født i juni."

Jeg flyttet ikke hjem fordi jeg ikke kan bo et annet sted, ei heller for å gjøre faren min glad. Jeg flyttet hjem fordi jeg har tro på kvalitetene på mitt sted. Fordi det er en forventning om, i dette landet, at vi skal kunne lage oss liv der vi har tilhørighet. Jeg flyttet hjem fordi mitt sted har kvaliteter jeg ikke får i byen. Fordi jeg setter pris på årstidene som skifter. En skikkelig stjernehimmel og ordentlig vinter, ikke bare fortau med hålke eller slaps.

Min egen skog og ei elv foran huset er bortimot det fineste jeg vet om. Eiendommen, husene forteller ei historie jeg er stolt over, som går tapt hvis ikke jeg tar vare på den. Det ligger muligheter i stedet. Jeg har tro på at distriktskommunen jeg kommer fra kan få reetablert en slags livsrett i framtida.

Teknologiske nyvinninger og det faktum at kommunegrenser og fylkesgrenser ikke er store barrierer lenger, gjør det mulig å tenke nytt om hvordan vi kan bo og leve. Hvorfor i all verden satses det ikke på oss? På bokvalitetene på mitt sted? Hvorfor gjør ikke flere som hun med sjokolade-fabrikken? Eller som meg?

Vi er en kommune som ikke lenger kan gjøre det vi alltid har gjort. Fjøset mitt blir aldri sauefjøs mer. Og kanskje er det ok. For det har gått så lang tid og jeg er ikke den typen bygda-jente lenger. Jeg har sett andre ting, gjort andre ting. Det er for sent å bli det vi en gang var. Jeg skal ikke være faren min. Jeg må bli noe annet, jeg må være meg, være i min tid.

Distriktene trenger gründere med kompetanse som tilbyr noe unikt. En av de fineste minnene jeg har spart på er et besøk på Buøy gård i Nord Trøndelag. Hvor vi fikk en stor smaksopplevelse av en middag hjemme hos vertskapet i et helt unikt gårdsmiljø, på ei nesten veiløs øy hvor det var kokken som kjørte oss hjem med båten sin klokka to om natta. Ikke en restaurant i Oslo kan slå den mat- og kultur-opplevelsen! Det handler om å gjøre livet bedre for folk, vi må gjøre ting som merkes og synes og betyr noe.

Og: Før vi legger ned landsbygda vil jeg gjerne vite hvorfor det er mer bærekraftig å flytte alle til byene? Hvordan skal byenes utfordringer løses? Og hva vil det koste?

Neste artikkel

Trålerne tar fisken ut