Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det fineste med Norge

Ja, de er rivende uenige i hvilken retning de skal ta Norge. Men på vei til politiske møter, på gata og ved valgboder, er norske politikere faktisk venner. Nå sitter alle og venter på velgernes dom.

Siste innspurt: Frp og Høyre trår hjelpende til og sikrer at Ap får opp valgboden sin i valgkampinnspurten på Sortland. Foto: Roar Wessel-Olsen
Siste innspurt: Frp og Høyre trår hjelpende til og sikrer at Ap får opp valgboden sin i valgkampinnspurten på Sortland. Foto: Roar Wessel-Olsen

Det har vært en intens valgkamp, slik den skal være. Det står om viktige veivalg, for vårt land, for våre liv. Det er politikernes jobb å gjøre dette tydelig: Hva som er deres mål for samfunnsutviklingen, og hvordan de skal jobbe for å få det til.

Medienes oppgave er ikke så ulik: Også vi skal vise fram de politiske forskjellene. Avdekke tåkeprat. Vise hva politikerne har lovet før. Fortelle om nye planer de ulike partiene har, og hvilke konsekvenser politikken vil kunne få. På godt og vondt.

Mange lesere gir uttrykk for at de synes politikerne krangler. Eller at mediene fokuserer for mye på uenighetene.

Vi gjør jo det. Det er en viktig del av jobben.

Men på en dag som denne, er det fint å tenke mer på det som samler.

Som dette bildet tatt av Høyre-politiker Roar Wessel-Olsen, på Sortland. Der Fremskrittspartiet og Høyre trådte hjelpende til for at Arbeiderpartiet skulle få rigga opp valgboden sin til en siste innspurt i valgkampen.

Wessel-Olsen ble valgt inn i kommunestyret på Sortland første gang i 1995, fortalte han meg på telefonen i dag. Da var han 17 år gammel. Han satt til 1999, før utdanning, reiser og jobb tok han. Fra 2011 har han vært lokalpolitisk aktiv igjen. "Da jeg var i Unge Høyres landsforbund var det ikke uvanlig at vi satt på med AUF eller de med oss, til valgmøter. Det er helt vanlig. Vi er jo venner på kryss og tvers."

Politikere fra hele skalaen forteller om det samme: Om vennskap på tvers. Over en kaffekopp eller ved bardisken. Bridgekveldene på Stortinget er legendariske. Det er faktisk rørende. Det gjør inntrykk langt utenfor Norges grenser. For bildet Wessel-Olsen la ut på Facebook er delt mange ganger, også i Tyskland (!).

Annonse

Denne tilliten mellom politiske meningsmotstandere er unik. Gjennom TV2s valgprosjekt har vi møtt førstegangsvelgere med bakgrunn fra andre land, som Laila Abu Qatma fra Syria. Når valg til nå har stått mellom Bashar al-Assad og....vel, Bashar al-Assad, hvis familie har styrt Syria i 50 år, da er valget i Norge noe annet.

111.000 flere har stemmerett under dette stortingsvalget enn i 2017. 45.000 av dem har annen etnisk bakgrunn enn norsk.

Irene Kinunda Afriye er kvoteflyktning fra Kongo, bosatt i Bergen. I 2013 ble hun norsk statsborger. Jeg hadde ikke hørt om henne før hun sjarmerte meg i senk gjennom "Lindmo" på NRK.

I YouTube-serien "Irenes valg" har Afriye møtt ni politikere fra ulike partier og snakket med dem om alt fra buss, bane og vei, tannhelse, arbeid til alle, skolepolitikk, inntektsskatt og eiendomsskatt, bistand og boligpolitikk.

Borgerkrigen i Kongo sendte Irene på flukt. Hennes nærmeste familie ble drept, onkelen og Irene tok seg over til Malawi. Der fikk de status av FN som kvoteflyktninger. Og endte i Norge.

"Politikk er ikke noe jeg tenkte på engang. Jeg visste ikke at det var valg, jeg. Jeg ble sikkert registrert som sofavelger, men jeg valgte aldri sofaen, jeg visste bare ikke bedre", sier Afriye.

Men det å vite at hun har makt til å bestemme hvem som skal sitte på Stortinget, det setter hun "skikkelig høyt". For det er politikk i alt. Det er politiske beslutninger i 2006 som gjorde at hun kom til Norge som én av 1000 kvoteflyktninger. Det er politikk som ligger til grunn for bussavgangene hun bruker for å komme seg på jobb, og for barnehageplassen hun har, som småbarnsmor. Hun håper "Irenes valg" har bidratt til at flere stemmer.

Hun beholdt spenningen spenningen gjennom helgen: "Jeg har vært åpen for alle partiene. Nå står det mellom to. Hvem er den verdige vinner av min stemme? Det skal jeg tenke grundig igjennom."

Det er lov, som kommentator Hans Bårdsgård her i avisa skriver, å la være å stemme. Det er ikke bare lov, det er en rett vi alle har. Vi har ikke stemmeplikt i Norge, vi har stemmerett. Det er bra.

Jeg håper likevel at flest mulig bruker stemmeretten. Fordi det er nå folket bestemmer. Alt politikerne kan gjøre, er å vente. Jeg sender med dette en vennlig tanke til dem alle. Til Roar Wessel-Olsen, som skal på valgvake på Kvitbrygga nedenfor Kulturfabrikken. Til alle de andre fotfolka, som har jobbet dag og natt for Erna, Jonas, Trygve, Audun, Guri, Kjell Ingolf, Une, Sylvi, Bjørnar. Godt valg!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Senterpartiet har ikke blitt målt så lavt på nesten tre år