Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Der landbruket forsvant

Jeg jobber på museum. Både hjemme og på jobb.

Ingen til å slå: Noen steder går jorda ut av bruk når eieren slutter å drive den sjøl. Illustrasjonsfoto: TV2
Ingen til å slå: Noen steder går jorda ut av bruk når eieren slutter å drive den sjøl. Illustrasjonsfoto: TV2

Jeg bor på en gård som ikke er i drift. Til daglig formidler jeg det før-industrielle landbruket, det med hakke og spade.

Det slår meg ganske ofte at jeg bortimot gjør det samme hjemme som på jobben på museet, tar vare på en samling utdatert landbruksutstyr fra 1825-1990, da drifta opphørte på min gård.

– Det er ingen politikere som virkelig bryr seg om landbruket. Påstanden kommer fra mannen min etter å ha hørt Debatten på NRK. Etter at han ble sammen med ei bygdejente har bygutten fått øya opp for landbruks-Norge og distrikt-Norges utfordringer. Han har alltid hatt blikk for «den lille mann», han har tenkt det var industriarbeiderne, og på et tidspunkt sykepleierne som var taperne. Nå innser han at dagens «lille mann» er bonden, til og med storbonden er i ferd med å knekke sammen. – Han som driver 11 gårder får det knapt ikke til å gå rundt han heller.

Vi på bygda har visst det lenge. Bønder høgt til fjells og ytterst i havgapet, med små bruk som ikke helt passer inn i landbruks-Norges krav til effektivisering og inntjening bukker under. Og det er grenser for hvor langt en traktor kan kjøre for å slå små åkerlapper.

Vi står ved et veiskille, nå må det skje noe, sier bøndene.

Det er mai, våronn, jordbruksoppgjør og bondeopprør. Bøndene er kraftfulle, kreative og mer verbale enn de har rykte på seg for å være. Sinte er de og. Landbruksnæringen er så hardt presset at det ikke lenger holder å gjøre som man alltid har gjort. Det er unntakstilstand! «Same procedure as last year» er ikke godt nok, derfor gikk bøndene fra forhandlingsbordet. De kjenner lusa på gangen. Det trengs noe nytt, en ny landbrukspolitikk, en ny måte å tenke på. En helt annen forståelse.

Jeg sitter i Østerdalen, det er mai og fortsatt er det snø på jordene. Jeg har ikke traktor å dra til Oslo med, eller dyr i fjøset. Jeg er jo ikke ordentlig bonde, jeg er agronom på et nedlagt bruk. De store tuene på jordet stikker opp gjennom snøen i vårsmeltinga. For hvert år vokser tuene seg litt større. Jordene mangler drenering, de skulle vært pløyd og skogen begynner å krype innover åkerlappene. Jeg lever det deilige livet på landet – det uten landbruk. Det med gjengroing og forfall. Jeg øver tålmodigheten og slikker sårene. Jeg går på jobben hver dag og bruker lønna mi på å ta vare på næringsbygg som er utgått på dato. Det er et tapsprosjekt.

Regjeringen sier at landbruk er viktig for matsikkerhet, verdiskaping, bosetting og kulturlandskap. Regjeringa har helt rett. Men de prioriterer ikke matsikkerhet nok, de sørger ikke for verdiskaping i hele landet, legger ikke til rette for bosetting i hele Norge. De tar ikke vare på kulturlandskapet. De ønsker det kanskje, men insentivene fører ikke fram, de er for knappe. Beslutningene de gjør tar oss i en helt annen retning.

Annonse

Regjeringens mål ser ut til bare å være ord på papiret. Jordloven og konsesjonsloven har kostnader for bøndene, men lovverket stagger markedskreftene. Gjør statistikken litt penere. 3 prosent av landet er landbruksjord, ca halvparten er i drift. Jeg, som bor i distriktet, føler ambisjonene til regjeringen ikke henger sammen med hverdagen, slik jeg kjenner den.

Jorda mi produserer ikke mat, hverken for folk eller dyr. Drifta på garden min ble lagt ned i 1991. Det er de som tror at når små bruk legges ned blir jorda tilleggsjord for andre gårder som blir større og at jorda holdes i hevd. Noen steder er det slik, men langt fra overalt. Hos meg er det ingen som vil bruke jorda lenger, verken min eller naboens, det er ingen å spørre. Norsk landbrukspolitikk i dag tilsier at det bare er noen ytterst få som vil lykkes.

"Hos meg er det ingen som vil bruke jorda lenger, verken min eller naboens."

Bondelagets leder Lars Petter Bartnes vil tilpasse landbrukspolitikken så vi kan drive landbruk over hele landet. Min erfaring tilsier at vi er på vei et helt annet sted.

Bønder på garder som er i drift er redd for å bli som meg. Redde for at jordbruket skal opphøre også i deres bygd. Redd for å bli en som sitter i solveggen mens det er våronn andre plasser i verden og bekymre seg for gjengroing. Redde for å miste inntekter og næringsmuligheter.

På sytti-tallet var det stor tro på landbruket, det skulle satses. Landbrukskonsulenten dro fra gård til gård i kommunen her og anbefalte bøndene å bygge nye fjøs, dyrke opp myrene, investere i større og bedre redskap. Konsulenten trodde alt skulle gå til himmels, slik konsulenter ofte gjør.

Utover åtti- og nittitallet slet bøndene seg i hjel med å betale gjelda. Inntektene stod aldri i samsvar med utgiftene, det kom stadig nye krav til investeringer. Det var en slavekontrakt som varte lenge etter at landbruket opphørte. Jeg har sittet i begravelser og hørt sønner fortelle bittert om fedre som strevde med konsekvensene. Du har verken råd til å drive eller selge.

Fortsatt slites bønder mellom krav til investeringer og forventningen om lønnsomhet. Mange bønder kan bare drive så lenge de får dispensasjon fra dagens krav. Den dagen det må investeres er det kroken på døra.

Min generasjon vokste opp i slitet, mange i familier med dårlig råd. Samtidig med en stor kjærlighet til norsk landbruk. Jeg kjenner en enorm glede over å ha vokst opp på gård. Det jeg lærte, de viktige tingene. Noe jordnært, verdier det er verd å kjempe for. Men jeg unner ingen å sitte igjen med så lite etter så mye jobb.

Bygda mi bebos nå av jegere, friluftsfolk, snekkere som bygger hytter i det som var beiteområdet og meg, - en museumsarbeider på gård uten traktor. Landbruket er en uoppnåelig ting som hører fortida til hvis ikke veien videre tar en helt annen retning.

Neste artikkel

Dyrelidelsene ingen tør snakke om