Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Viruset sett fra fjøsdøra mi

Kanskje koronaviruset er en vekker, så vi innser at det er kjekt å ha lokal og nasjonal produksjon av både mat og andre ting vi er avhengige av?

–  Jeg kan love at jeg skal gjøre mitt beste for at så mange lam som mulig skal leve opp og havne på norske middagsbord. Virus eller ei: Mat må vi ha, skriver Marianne Dolpen. Her fra hennes eget fjøs.  Foto: Marianne Dolpen
– Jeg kan love at jeg skal gjøre mitt beste for at så mange lam som mulig skal leve opp og havne på norske middagsbord. Virus eller ei: Mat må vi ha, skriver Marianne Dolpen. Her fra hennes eget fjøs. Foto: Marianne Dolpen

Virus er vel de fleste ganske mettet av for tiden. Det må nok bare gå sin gang, så får vi heller prøve å se lyspunktene. Forurensningen går ned, færre flyr og forbruket reduseres. Og så kan det kanskje begrense befolkningsveksten litt også, for det er det absolutt behov for. Når jeg sitter og skriver dette, så viser kalenderen 1.mars og hittil i år, så har verdens befolkning økt med nesten 14 millioner. Det vil si at vi blir rundt 80 millioner flere på planeten vår hvert eneste år.

Vi som jobber med dyr til daglig, vet at mange dyr på et begrenset område, kan gi alvorlig sykdom. Siden mennesker også er dyr, så er det jo ikke så rart at naturen prøver å ordne opp, når vi bli stadig flere.

I mine levedager så har verdens befolkning økt til mer enn det dobbelte. Vi har bare denne ene kloden, og den skal helst kunne huse fremtidige generasjoner også, men jeg er veldig usikker på hvordan det skal gå til. En del essensielle ressurser har vi jo så godt som brukt opp allerede, så hvordan blir det når vi øker så kraftig i antall og sløser med det jorda vår har å tilby oss?

En positiv ”bivirkning” av viruset, snakket vi om i matpausen på det lokale bakeriet, når vi nylig hadde fostertelling av en god slump sauer her i bygda. Kanskje dette er krisen vi har ventet på, som kan få folk til å skjønne viktigheten av nasjonal matproduksjon? Folk har begynt å hamstre både mat og vann, av frykt for at det kan gå tomt. At butikkene tømmes enda raskere med en slik tankegang, er det nok få som tenker på, men det skal faktisk ikke så mye til for å vippe folk av pinnen.

De fleste husker vel hysteriet som oppsto når det var smørkrise for noen år siden. Mange kjøpte kilovis med smør når de fikk sjansen, selv om de trengte bare en brøkdel. Damer i pels sto i kø i Oslo for å få kjøpt dansk smør, selv om julekakene glatt kunne bakes med margarin som en nødløsning. Opptrinnet så mest ut som matkøene vi ser fra land hvor folk sulter, ja bortsett fra pelskåpene, da.

Annonse

Hva skjer om det virkelig blir matmangel, når folk mister gangsynet av slike bagateller? Hvorfor frykter folk tomme butikkhyller, når de ikke vil innse hvor viktig det er å ha egen matproduksjon? De hevder jo at vi i nærmest all fremtid vil kunne importere alt vi trenger og har lyst på, til en billigere penge enn å holde liv i norske bønder. Men når man ser antydning til at det kan bli for lite mat, tror man visst ikke på sin egen ideologi lenger.

Hvorfor frykter folk tomme butikkhyller, når de ikke vil innse hvor viktig det er å ha egen matproduksjon?

Spørsmålet er hvor alvorlig en krise må bli, for at tankesettet og den politiske overbevisningen skal bli varig endret. For varig endring trengs virkelig. Mat har vært en selvfølge for oss nordmenn i mange tiår nå, og svært få av oss vet hva det vil si å gå sulten over tid.

Jeg tviler vel litt på at vi blir sultne som følge av det pågående sykdomsutbruddet, men jeg håper det kan sette noen tanker i sving hos folk flest. For er det noe vi må ha hver dag, så er det faktisk mat.

Vi bønder trenger noen fyrlykter rundt omkring, som kan gi oss noen strimer av lys og håp om fremtida. Alle har behov for å føle at de gjør en god jobb og at det de gjør betyr noe. Bonden sliter. Han øyner knapt lys, selv om dagene er blitt lengre og det snart er vår. Da er det viktig med litt sosialt samvær.

Vi er flere bønder som samarbeider om fostertellinga, og da blir det både effektivt og ikke minst veldig sosialt. En dag man grugleder seg til, for man er alltid spent på resultatet. Har man foret slik at lammetallet blir passe? Jevnt over har lammetallet her på gården vært i høyeste laget, med noen få unntak, og i år blir det rekord selv uten kraftfôr til voksne.

Dyra er fine og runde, selv om de langt fra har fri tilgang til gras. De hadde glatt trykket i seg minst det dobbelte om de hadde fått sjansen. Og ikke er graset uten uønskede elementer heller, så jeg lurer nesten på om høymola er Norges svar på soya, for den har jeg rikelig av.

Om et par måneder starter lamminga, og da står den blå vidundermaskinen fra Felleskjøpet klar til å avlaste mødre med for mange lam og bonden, så flest mulig av de 199 lammene som skal se dagens lys i mai, får en god start på livet før de skal ut på beite.

Men med mange lam, så utfordres helsa til både liten og stor, så dette med ”befolkningsregulering” er ikke helt enkelt. Likevel kan jeg love at jeg skal gjøre mitt beste, for at så mange som mulig skal leve opp og havne på norske middagsbord utover høsten og vinteren. Virus eller ei: Mat må vi ha.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Gjermundnes trenger nytt fjøs nå