Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vil vi virkelig gamble med den norske landbruksmodellen for å kunne eksportere?

Nå må landbrukets ulike organisasjoner, og ikke minst bonden, bli enda dyktigere til å tilpasse produksjonen til hva hjemmemarkedet etterspør.

Bjørn Gimming, første nestleder i Bondelaget. Foto: Siri Juell Rasmussen

For tida foregår det en debatt om mulighetene for eksport fra norsk jordbruk. En slik eksport har både nasjonale og internasjonale konsekvenser. Diskusjonen er aktualisert av situasjonen i melkesektoren, men er overførbar til andre produksjoner og har ikke minst betydning for landbrukspolitikken.

Den norske bonden er på mange måter heldig. Hun har verdens mest kjøpesterke kunder rett utenfor døra og politikere som har stilt opp, og stiller opp, for nasjonal matproduksjon gjennom blant annet jordbruksavtalen og grensevern. Fram til nå har vi også hatt mulighet til å delvis eksportere oss ut av situasjoner med ubalanse på hjemmemarkedet, ved hjelp av eksportsubsidier. Den muligheten mister vi nå.

Nå må landbrukets ulike organisasjoner, og ikke minst bonden, bli enda dyktigere til å tilpasse produksjonen til hva hjemmemarkedet etterspør. Samtidig må vi passe på at vi ikke jager etter tapte volum i den situasjonen vi nå har havnet i, og samtidig setter både den norske landbruksmodellen i spill og inspirerer andre land til å stille spørsmål ved vår opptreden i internasjonale markeder i WTO. Da risikerer vi å miste så mye mer enn det volumet som forsvinner som følge av bortfallet av eksportsubsidier.

I den pågående debatten fremmes flere forslag om hvordan norsk landbruk kan innrettes for å beholde dagens eksport. Et er innføringa av et toprissystem. Et annet er å redusere prisen til bonde ned til konkurransedyktig verdensmarkedsnivå. I den siste løsningen skal bondens tap kompenseres med budsjettmidler.

Annonse

Disse forslagene bærer preg av at man ser seg blind på den forholdsvis lille delen av produksjonen som faktisk har gått til eksport. Samtidig glemmer man at det viktigste vi må gjøre er å sørge for å hente mest mulig inntekt i det norske markedet. Rekk opp handa den som vil redusere oppgjørsprisen kraftig og fortsette å produsere. Småfeprodusentene kan nok bidra med dyrkjøpt erfaring på dette området for sau.

Videre så bør man jo stille seg spørsmål om hvordan norske forbrukere, politikere og andre aktører vil reagere hvis vi begynner å eksportere produktene til lavere priser enn det norske forbrukere må betale for de samme produktene. Hvorfor skal forbrukere i utlandet få maten til lavere pris enn norske forbrukere? Dette vil være ødeleggende for legitimiteten til norsk jordbruk.

I mine år som tillitsvalgt, de tre siste som medlem av forhandlingsutvalget til Norges Bondelag, har jeg til gode å høre krav fra medlemmer om reduserte priser eller reduserte inntektsmuligheter. Tvert imot. Jeg har heller aldri opplevd at budsjettmidler har vært enkelt å forhandle fram. Det har lite realisme over seg å veksle markedsinntekter med budsjettmidler, og jeg tviler også på at den jevne bonde ønsker konsekvensene av en slik omlegging.

Den norske bonden er opptatt av at det skal lønne seg å være en dyktig bonde og at den kvalitetsmaten som produseres skal ha en verdi som reflekterer kvalitet og mengde. Sammenlignet med aller fleste land i verden er det vanskelig å produsere mat i Norge, kostnadsnivået er høyt og det naturgitte utgangspunktet er krevende.

En eventuell eksportstrategi for norsk jordbruk må derfor ta utgangspunkt i at vi produserer en unik kvalitet på en bærekraftig måte, herunder dyrevelferd, medisinbruk, miljø og økonomisk og sosial bærekraft. Hvis vi er nødt til å kunstig senke prisen for at denne kvaliteten skal være mulig å eksportere, bør vi la være.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Norsk matproduksjon i framtida