Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vil vi ha mink eller oter?

Forskningsprosjekter i Norge og Sverige fastslår at det er færre mink der oteren har fast tilhold.

Oterstammen er i vekst. Foto: Roland Levanter / Mostphotos

I en artikkel i Nationen, 10. desember vises det til at den tidligere utrydningstrua oterbestanden er i vekst, og at konfliktene med mennesker øker. Forskere ved Norsk institutt for naturforskning ønsker nå bedre oversikt over oterbestanden. Vi aner en tilspissende konflikt.

En indeks som er utarbeidet som mål på bestandstetthet, men ikke bestandsstørrelse, viser at oterbestanden i Norge var stabil frem til 2010, men nå er på vei ned. Men om oterbestanden likevel skulle vise seg å være i vekst – hva så?

Forskningen er entydig om at truslene mot villaks kommer fra rømt oppdrettsfisk, lakselus, parasitten Gyrodactylus salaris, sur nedbør og vannkraftregulering. I tillegg kommer sportsfisket, som i 2015 tok opp 132.000 laks, hvorav 25.000 ble satt ut igjen etter den omstridte fang og slipp-metoden.

Det meningsløse i å bekymre seg over ville dyrs naturlige predasjon blir enda mer meningsløst når sportsfiskere leker seg med sitt bytte og påfører fisk stress, smerte og skader bare for fornøyelsen av å få dem på kroken.

Annonse

Oteren var nærmest utryddet ved fredningen i 1982. På den tiden hadde minken etablert seg i naturen, en fremmed art som er kommet til Norge gjennom pelsdyroppdrett. I mange år har minken regjert i skjærgården uten konkurranse fra oteren.

Den sterke tilbakegangen av makrellterne, teist og småmåker på Sørlandskysten er delvis begrunnet i mink – som kan gjøre rent bord i en sjøfuglkoloni.

Viltforvalter Tor Punsvik hos Fylkesmannen i Vest-Agder jobber av den grunn for å få oteren tilbake i sør. Mink og oter har overlappende krav til hi og hvileområder, og den opptil ti ganger tyngre oteren fortrenger minken. Forskningsprosjekter i Norge og Sverige fastslår at det er færre mink der oteren har fast tilhold.

En art som bare for fire tiår siden var så godt som utryddet i Norge må fortsatt omfattes av strengt vern. Mange otere drepes i fiskeredskaper, i trafikken og i feller beregnet på bever, og dette gir en utilsiktet og uoversiktlig dødelighet.

Det er ingen grunn til oppstandelse om en art har klatret i status fra nær utryddet til sårbar, og dermed er blitt mer synlig og merkbar. Det burde i stedet glede oss, og ikke minst er det godt nytt for sjøfuglarter som også er trua.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Uansvarlig av regjeringen!