Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vil redusert kjøttforbruk føre til gjengroing av dyrket mark?

Gjengroing: Dersom vi skal ha et landbruk over hele landet, må vi dyrke mat der vi kan dyrke mat, og dyrke gras der vi ikke kan dyrke mat. Foto: Nibio
Gjengroing: Dersom vi skal ha et landbruk over hele landet, må vi dyrke mat der vi kan dyrke mat, og dyrke gras der vi ikke kan dyrke mat. Foto: Nibio

Beregninger som forskere i Nibio har utført på bestilling fra Miljødirektoratet for Klimakur 2030 viser at omlegging av kostholdet fra rødt kjøtt til vegetabilsk mat og fisk er det tiltaket som har størst potensial for reduksjon av klimagasser fra jordbruket.

I ett av scenarioene som ble utredet, var forutsetningen at forbruket av rødt kjøtt skulle reduseres med en tredel fram til 2030 og at alt kjøtt skulle være norskprodusert. Det er derfor en misforståelse at redusert kjøttforbruk i dette scenarioet vil føre til økt import av kjøtt.

På grunn av stans i import og befolkningsøkning vil reduksjonen i produksjonen være mindre enn reduksjonen i forbruket. Det var ikke forutsatt noen nedgang i produksjon av storfekjøtt kombinert med melkeproduksjon utover den nedgangen som forventes som følge av lavere melkeforbruk og høyere melkeytelse.

Reduksjonen ville vært størst for ammeku og sau, med henholdsvis 65 og 43 prosent sammenlignet med produksjonen i 2016. Det var forutsatt at den geografiske fordelingen av produksjonen av sau og storfekjøtt skulle være uendret og at norskandelen av kraftfôr og kraftfôrandelen til drøvtyggere skulle være det samme som i 2016.

Under disse forutsetningen ville det beregnede behovet for jordbruksareal blitt redusert med 1,3 millioner dekar sammenlignet med referansebanen for 2030 og 0,8 millioner dekar sammenlignet med arealet i 2016.

Annonse

Denne reduksjonen i arealbehov skyldes ikke bare redusert kjøttforbruk. Lavere melkeforbruk og høyere melkeytelse forventes å føre til ca. 26 000 færre melkekyr i 2030 enn i 2016. Denne nedgangen alene vil bidra til å redusere arealbehovet med ca. 0,4 millioner dekar.

Dersom vi skal ha et landbruk over hele landet, må vi dyrke mat der vi kan dyrke mat, og dyrke gras der vi ikke kan dyrke mat. Likevel foregår 44 prosent av ammekuproduksjonen og 16 prosent saueproduksjonen i korndyrkingsområdene. Disse produksjonene legger beslag på et grasareal på ca. en halv million dekar i korndyrkingsområdene.

Redusert produksjon av ammeku og sau i korndyrkingsområdene vil gi flere positive effekter: Frigjorte grasarealer kan brukes til å øke produksjonen av korn og grønnsaker, og dermed bidra til redusert kraftfôrimport og økt reell selvforsyning. En større del av den gjenværende produksjonen av ammeku og sau kan foregå utenfor korndyrkingsområdene, hvor det er større arealer med innmarksbeite og større tilgang på utmarksbeite.

Til tross for at drøvtyggere kan leve av gras, forbruker de mer enn 50 prosent av kraftfôret som brukes i jordbruket. En moderat reduksjon i kraftfôrandelen til storfe vil kunne øke behovet for grasreal med et par hundre tusen dekar.

Husdyrforskere mener at metanutslippene fra drøvtyggere kan reduseres som følge av bedre grovfôrkvalitet som kan oppnås gjennom blant annet tidligere høsting. Men tidligere høsting innebærer som regel lavere avlinger og større behov for grasareal.

Disse eksemplene kan ha en kostnadsside for bonden som trenger nærmere utredning. De viser likevel at man har flere muligheter til å kompensere for bortfall av jordbruksareal grunnet redusert kjøttforbruk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Arbeidsdeling i norsk landbruk