Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi er rett og slett ikke klar for noen krise

Her på toppen av kloden tror vi ingenting kan ramme oss.

Coronavirus: Ikke til å spøke med. Her tar kinesiske helsearbeidere seg av en kvinne som kan være smittet. Foto: Chinatopix / AP / NTB scanpix
Coronavirus: Ikke til å spøke med. Her tar kinesiske helsearbeidere seg av en kvinne som kan være smittet. Foto: Chinatopix / AP / NTB scanpix

Corona-viruset er ikke til å spøke med. Antall smittede øker stadig, og det samme med antall døde. At viruset smitter lenge før man får sykdomstegn, gjør situasjonen enda vanskeligere.

I Kina stenges hele byer ned. Folk får verken reise ut eller inn. Nyttårsfeiringen avlyses. Kollektivtrafikken stoppes. Byer desinfiseres fra luften.

Hong Kong melder om unntakstilstand, selv om de enda ikke har registrert smittede. Skoler og barnehager stenges. Maraton avlyses. Alle som vil inn i Hong Kong må teste kroppstemperaturen og levere helseerklæring.

Kina har mangel på medisiner som for eksempel antibiotika, og de mangler helsepersonell og nok sykehusplasser. Leger og sykepleiere er overarbeidet allerede.

Verden mangler dessuten en vaksine mot viruset, og dette kan det ta opptil ett år å lage.

Hong Kong har prøvd å være føre var for å forhindre smitte, mens vi her på berget tar livet med knusende ro. Ingen fraråder nordmenn å reise til Kina eller tester folk slik de nå gjør det i Østen, når de ankommer Norge.

Her sitter vi på det vi tror er toppen av kloden, og tror ingenting galt kan hende oss. Men hva om dette skulle bli en sykdom som rammer store deler av verden? Hva om viruset muterer og blir enda farligere?

Norge oppfyller ikke de internasjonale kravene til smittevern, og det er rimelig alvorlig, når det månedlig lander 775 000 reisende fra utlandet på norske flyplasser.

Hva med beredskapen vår? Eller skal jeg heller si mangel på beredskap? Vi mangler allerede en god del livsviktige medisiner, og mangelen blir neppe mindre nå når behovet øker også andre steder.

Vi mangler beredskap på de fleste områder. Vi har kuttet på helse. Vi har ingen lagre av mat. Vi har radiosendinger er ikke er tilgjengelig for alle. Vi har et nødnett som ikke fungerer som det skal og et mobilnett som er sårbart. Det samme er det med vannforsyningen. Og jeg kunne nevnt mye mer.

Antall gårdsbranner har gått ned i fleire år, og det er selvsagt gledelig. Men desto tristere er det med alle personene som brenner inne.
Annonse

Vi er rett og slett ikke klar for noen krise. Ikke en liten en engang tåler vi, slik som samfunnet vårt er oppbygd – eller rettere sagt nedbygd. Vi har spart oss til fant. Sykehus legges ned og det kuttes på alle bauger og kanter. Legevakta her i ei fjellbygd i Trøndelag, er 10 mil unna. Enda verre er det nord i landet.

Det merkelige er at vi er mer opptatt av å hindre smitte hos dyr, enn hos mennesker. For en del år siden ønsket jeg å kjøpe to fine lam av en i samme beitelag som meg. Dyra beitet der jeg helst ville ha dyra mine, og jeg søkte derfor Mattilsynet. Noe svar fikk jeg ikke uten å purre et par ganger, og da var svaret nei pga. hensynet til smitte.

Dyra gikk i samme område som mange av mine, og hadde sikkert samkvem med dem i løpet av en lang beitesommer. Jeg kan ikke si at jeg forstår reglene, men jeg godtar dem, for de er jo der for å forhindre smitte av alvorlige sykdommer.

Smittesluser er påbudt i nær sagt alle husdyrproduksjoner nå. Det fikk jeg vite da KSL-revisoren var på besøk her i januar. Og det er jo flott at myndighetene vil forhindre smitte hos dyr, men hva med mennesker?

Det er strenge restriksjoner på flytting av husdyr i en normalsituasjon, og ved påvist smitte, så er det full stopp. Besetninger slaktes også ned ved en rekke sykdommer.

Det merkelige er at det gjøres så lite for å forhindre smitte hos mennesker. Mens dyra våre skal beskyttes for enhver pris, reiser folk som aldri før. Nordmenn kan dra med seg smitte fra utlandet, og hva med alle turistene fra blant annet Kina, som kommer hit på ferie?

Norske myndigheter er blåøyde, og har vært det lenge. Vi er langt fra forberedt dessverre. Alt dreier som om penger og kutt for å sy sammen stadig trangere budsjett.

Brannsikkerhet er et annet område hvor dyr har høyere prioritet enn mennesker. I driftsbygninger er det påbudt med brannvarslingsanlegg med årlig kontroll. El-kontroll hvert 3. år med termografering er også et krav. I alle fall i forhold til KSL (kvalitetssikring i landbruket).

Antall gårdsbranner har gått ned i flere år, og det er selvsagt gledelig. Men desto tristere er det med alle personene som brenner inne. Hele 41 personer døde i branner i 2019. En økning på 2 fra året før.

Hvorfor kreves det kun røykvarsler i boliger? Hvorfor er det ikke krav om brannvarslingsanlegg, med jevnlig sjekk der også og el-kontroll?

Før det ble installert anlegg her, var det mye rart med røykvarslerne. En ulte både med og uten batteri, så ei natt rev jeg den ned og tok den med ut på hoggestabben og kverket den med øksa. Først da ble den stille. Kan jo ikke stole på at sånt redder deg den dagen det er alvor.

Og siden komfyren står for halvparten av brannutrykningene, så burde det jo være et krav om komfyrvakt alle steder hvor det bor mennesker. For uansett hva folk måtte si, så er mennesker hakket mer verdt enn dyr.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Luftig ordkrig mellom regjeringen og Widerøe