Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi bytter ikke fisk mot markedsadgang

Utenlandske fiskere får mindre å fiske. Regjeringen har justert ned fiskemulighetene i fiskevernsonen.

Skal håndheves: Fartøy som KV Svalbard vil kontrollere norsk farvann for utenlandsk fiske. Foto: Jonas Selim/Forsvaret
Skal håndheves: Fartøy som KV Svalbard vil kontrollere norsk farvann for utenlandsk fiske. Foto: Jonas Selim/Forsvaret

Kommentaren "Bytter bort fisken, får eksport igjen" i Nationen tar opp et komplisert sammensatt tema om Norges fiskerisamarbeid med andre land, i tillegg til spørsmål om markedsadgang til EU. Kommentaren inneholder en rekke feil og sammenblandinger som jeg ønsker å oppklare.

Norge har i lengre tid jobbet for å samle Norge, EU og Storbritannia til forhandlingsbordet, slik at vi kan bli enige om fiskeriavtaler. Enkelte av fiskebestandene i Nordsjøen vandrer mellom de tre partenes farvann, og vi må derfor bli enige om kvoter og forvaltningstiltak.

Norge er en tredjepart når det gjelder brexit. Vi er likevel berørt, også på fiskerisiden. Dette har ført til at forhandlingene om fiskeriavtalene for 2021 ennå ikke har kommet skikkelig i gang, og at EU ikke har sett det som mulig å delta i samtaler med Norge og Storbritannia.

Dette er uheldig. Det gjør at vi på tampen av året står i en uvanlig og uforutsigbar situasjon.

Vi har i dag overordnede avtaler om fiskerisamarbeid med både EU og Storbritannia. I avtalene er det åpnet for at soneadgang og kvotebytte kan avtales årlig. Dette innebærer at Norge hvert år må inngå avtaler med landene vi ønsker å fiske hos. Per i dag har Norge altså ikke inngått slike avtaler med verken EU eller Storbritannia. Før det blir inngått avtaler, vil ikke norske fartøy få fiske i britisk eller EUs farvann, og britiske og EU-fartøy vil heller ikke kunne entre norske områder for å fiske.

Annonse

Dette er ikke en trussel eller maktdemonstrasjon overfor EU eller Storbritannia, som Nationen skriver. Dette er en konsekvens av at vi ikke har kommet til enighet om vilkårene for å slippe fartøy som fører andre lands flagg inn i våre områder.

Norge etablerte i 1977 en fiskevernsone ved Svalbard for å sikre bevaring og forsvarlig forvaltning av fiskeriressursene og hindre uregulert fiske. Norge har siden gitt stater som fisket i området mulighet til å videreføre sitt fiske, siden vi alt i alt har sett oss tjent med det, men vi er ikke forpliktet til å følge en slik praksis. Norsk suverenitet har selvsagt ikke vært del av forhandlingene med Storbritannia om en ny rammeavtale om fiskerisamarbeid, slik Nationen også har skrevet.

Med Storbritannias uttreden av EU endres aktørbildet i fiskeriene.

Vi har derfor besluttet å justere ned de fiskemulighetene som gis i fiskevernsonen. Justeringene er gjort med bakgrunn i havrettens utvikling, samtidig som det tas hensyn til behovet for å unngå for store endringer for fiskeflåten. I 2021 gis EU derfor en torskekvote i fiskevernsonen på 17 885 tonn og Storbritannia på 5 500 tonn.

Kystvakten kontrollerer både norske og utenlandske fartøy som fisker i norske områder. Kystvakten er naturligvis forberedt på at vi kan komme i en situasjon hvor utenlandske fartøy uten lisens kan ønske å gå inn i norsk sone. Når det er sagt er det likevel uvanlig at fartøy med vilje går inn i fremmed sone uten lisens. Skulle dette likevel skje, vil det bli håndhevet i henhold til alminnelig prosedyre.

Det er imidlertid ikke riktig at Norge samarbeider med andre nasjoner om håndheving i norske områder, slik debattleder Hans Bårdsgård hevder.

Det er ikke vår politikk å bytte fiskeressurser mot markedsadgang. Det gjør vi heller ikke i forhandlingene om en frihandelsavtale med Storbritannia. I forholdet til EU har vi felles regelverk på det veterinære området gjennom EØS-avtalen, som sikrer fri og stabil markedstilgang for sjømat uten restriksjoner. Vi tar ikke del i EU sin felles fiskeripolitikk, og har dermed heller ikke tollfri markedsadgang til EU for sjømat.

Neste artikkel

Brexit-avtalen er mye dårligere enn EØS