Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vern om allemannsretten

Hans Bårdsgård kommenterer SVs forslag om å grunnlovsfeste allemannsretten for Nationen. I innlegget viser han tydelig hvorfor det er viktig at allemannsretten blir sikret bedre, slik SV vil.

Ut på tur: Ingen bruker allemannsretten mer enn bønder, skriver leserbrevforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
Ut på tur: Ingen bruker allemannsretten mer enn bønder, skriver leserbrevforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix

Retten til å krysse andres eiendom for å gå tur eller drive landbruk, skogbruk eller høsting har vært en del av den norske kulturen i hundrevis av år. Dette prinsippet finner vi nå lovfestet i friluftsloven. Hvem som har benyttet seg av Allemannsretten og hva de har brukt retten til har endret seg med tiden. Likevel så er det ingen tvil om at det har formet levemåte, tilhørighet, kultur og tilgang på natur for folk flest.

Nå mener Bårdsgård at allemannsretten ikke bør grunnlovsfestes fordi den går på bekostning av grunneierretten og bøndenes bunnlinje. Det er et merkverdig standpunkt, for ingen bruker allemannsretten mer enn grunneierne selv.

For folkehelse, mental helse, hverdagsmulighetene og naturvern er allemannsretten viktig. Den er en rett som er så tatt for gitt at vi glemmer at den er et politisk valg vi har tatt. Den er så viktig at vi i SV vil grunnlovsfeste den. Grunnlovsfesting handler ikke om å utvide rettigheten, slik Bårdsgård tydeligvis tror. I dag ligger den fast i vanlig lov. Grunnlovsvern vil derimot gjøre det vanskeligere å endre, eller fjerne, allemannsretten.

"Det Bårdsgård foraktfullt kaller søndagsbruk, er rett og slett friheten til å bruke naturen for andre enn dem som er så heldige at de eier den selv."

Annonse

Allemannsretten er, spesielt i enkelte områder, under press. At Bårdsgård peker på noen områder der den ikke er under press, betyr selvsagt ikke at den ikke er problematisk andre steder.

Det er nettopp denne litt lettvinte holdningen til allemannsretten som gjør at den nå settes under press. Når vi tar ting for gitt, så slutter vi å huske på at vi må forsvare dem.

Alle som har forsøkt å gå langs strandsonen på Sørlandet eller rundt Oslofjorden, vet at det er alt annet enn enkelt. Det både er bygget, og har blitt gitt store dispensasjoner i en voldsom utvikling. Der det ikke er bygget fysisk, er det mange andre kreative måter for å holde folk ute. På samme måte er utviklingen med større hyttefelt. Alternativet til den er at alle som skal bruke naturen, kun kan gjøre det i utvalgte områder.

I dagens samfunn, hvor færre, særlig i byene, er i daglig kontakt med naturen gjennom arbeidet, er muligheten til å komme seg ut i friluft gratis enda viktigere. Dersom vi må begynne å betale billett, eller avklare akkurat hvor det er lov å gå eller ikke, så forsvinner naturen nettopp for dem som trenger den mest. Dette er ikke folkene som er medlemmer i Turistforeningen og går tur flere ganger i måneden. Det er heller ikke dem som eier en skog som de høster av. Det er dem som tar sin første telttur til et vann to kilometer inn i skogen, og plukker blåbær. Det Bårdsgård foraktfullt kaller søndagsbruk, er rett og slett friheten til å bruke naturen for andre enn dem som er så heldige at de eier den selv, og bruker den til næringsvirksomhet.

Det er en verdi at flere enn den som driver skogen, kjenner skogen. Bårdsgård burde heller støtte den, enn å se på den som en trussel. Det er ingen motsetning mellom bruksrett og allemannsrett. Den er en frihet som er for alle og gavner alle. Derfor bør den grunnlovsfestes.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Demokrati og klimapolitikk går hånd i hånd