Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Verdens viktigste matpris

Verdens Matvareprogram er en verdig fredsprisvinner i et år preget av presset beredskap.

Det daglige brød: Mat er beredskap, skriver innsenderen. Foto: Julie Lillesæter
Det daglige brød: Mat er beredskap, skriver innsenderen. Foto: Julie Lillesæter

Fra jeg var liten jente har fredsprisen inspirert samfunnsengasjementet mitt. Spenningen rundt offentliggjøringen av fredsprisvinneren i oktober og høytidsstemningen som preger utdelingen i desember var del av min politiske oppvåkning.

Tenk at lille Norge har æren av å dele ut verdens viktigste pris – til vinnere som gjør en enorm forskjell for verdenssamfunnet!

Mange utdelinger har gjort inntrykk. Hvem kan glemme albanske Mor Theresa i sine hvite og blå nonnedrakt som kom barbeint til et Norge i desemberkulde og snø i 1979?

Selv husker jeg godt da Betty Williams og Mairead Corrigan fikk fredsprisen. Jeg var bare 10 år og forsto slett ikke alt, men skjønte at tre barn var drept i Belfast og at de to kvinnene hadde stiftet en fredsorganisasjon i det konfliktherjede Nord-Irland.

Utdelingene av fredsprisen har satt avtrykk av ulik politisk betydning - ved å provosere, overraske eller rett og slett samle. Vi er mange som har gått i fakkeltog i Oslo for å hylle vinnerne. Jeg glemmer aldri da de tre kvinnene fra Liberia og Jemen som fikk fredsprisen 2011 kom ut på balkongen på Grand hotell for å motta folkets hyllest.

I år kommer ingen til Norge for å motta fredsprisen og det blir dessverre ikke fakkeltog. Uansett har reaksjonene på årets pris vist at vi er mange som synes at Verdens Matvareprogram er en fantastisk verdig og viktig mottager. Nettopp i dette annerledesåret, som ble preget av debatter om beredskap, mat- og medisinfordeling, ble tildelingen til Verdens Matvareprogram en fredspris som samlet.

Annonse

Verdens Matvareprogram hjalp i fjor rundt 100 millioner mennesker i 88 land. De kjemper en kamp mot sult og for en bærekraftig matproduksjon i en verden der sult utnyttes i konflikter.

Organisasjonen tildeles fredsprisen «for dets innsats i kampen mot sult, bidrag til å skape forutsetninger for fred i konfliktutsatte områder, og for å være en pådriver i arbeidet mot bruken av sult som et våpen i krig og konflikt.»

For den som følger med på politikk er det ikke overraskende at det var senterpartipolitiker Marit Arnstad som foreslo Verdens matvareprogram som kandidat til prisen.

Senterpartiet vet nemlig bedre enn de fleste at mat også er politikk. Mat er politikk når det holdes tilbake i krig. Mat er politikk som kan føre til revolusjoner: Mangelen på brød var en viktig kilde til opprørene som startet den arabiske våren.

Mat er politikk når bistandsbudsjettet prioriteres. Mat er politikk når klimakampen kjempes. Mat er politikk når handelsavtaler diskuteres.

Her hjemme er det mindre dramatisk, men fortsatt svært viktig: Mat er politikk når vi verner matjorda for å dyrke mat, når vi sikrer at norsk kjøtt er fritt for antibiotika og når vi passer på at jordbrukspolitikken bidrar til utvikling og bosetting i hele landet vårt.

Mangler du mat, mangler du alt. Sult brukes som våpen i krig. Derfor er fredsprisen til Verdens matvareprogram så riktig. Det er kun gjennom et internasjonalt samarbeid der alle gode krefter forenes at vi kan klare å mette de som sulter.

Nobels fredspris til Verdens Matvareprogram er verdens viktigste matpris. Jeg ser fram til nobelforedraget neste år, og takker samtidig for maten jeg spiser meg mett av hver dag, og for at jeg bor i et fredelig og selvstendig land med politisk frihet.

Så satser jeg på at nye generasjoner lar seg inspirere av nye fredspriser til samfunnsengasjement for fred, solidaritet og en bærekraftig matproduksjon!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Et sterkere dyrepoliti