Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Venstres problemer stikker dypt. Jeg mener en splittelse kan være veien fram

Jeg stilte til valg for Bergen og Vestland Venstre i år. Jeg ledet Bergen Venstres største bydelslag til juni i år. Jeg forlot partiet av ideologiske årsaker.

Leder i Venstre, Trine Skei Grande, møter her pressen før sentralstyremøtet etter valget. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Leder i Venstre, Trine Skei Grande, møter her pressen før sentralstyremøtet etter valget. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Liberalisme er en paraply som er nesten like bred som det politiske spektret forøvrig. Liberal sosialisme, som nok mange i SV, Sosialistisk Ungdom, og AUF kan assosiere seg med. Grønn liberalisme, som du finner både i Venstre og De Grønne. Konservativ liberalisme og liberalkonservatisme, som eksisterer på hele borgerlig side. Libertarianisme og klassisk liberalisme, både i FrP, til en grad i Venstre, og spesielt i Liberalistene. Til og med Senterpartiet har en liberalisme i seg, agrarliberalismen.

Avhengig av hvilke prinsipper en legger til grunn, hvilke makter en ser som størst trussel mot frihet, hva man legger i frihet, og mer til, plasseres man utover det politiske spektret. Men på Stortinget, og i fylkesting og kommunestyrer landet over, er det bare ett parti som påstår å ha liberalismen først. Da er det ikke rart at liberalere i alle former samles for å krangle i Venstre.

Resultatet er et ustabilt parti, med ustabile resultater fra valg til valg, og ustabile reaksjoner på makt og politisk samarbeid. På grunn av de sterke forskjellene i verdensbilde og prinsipielle prioriteringer, sitter partiet igjen uten noen klar ideologisk retning, uten en helt logisk plass i det politiske spekteret, og med en daglig politikk som i stor grad styres av enkeltpersoners politiske prioriteringer.

Vegard Løknes, tidligere leder i Fana og Ytrebygda Venstre. Foto: Privat
Vegard Løknes, tidligere leder i Fana og Ytrebygda Venstre. Foto: Privat
Annonse

Jeg tror tiden er inne for en ny splittelse av Venstre. Ikke inn i to ganske like partier, med uenighet om EU som viktigste forskjell, denne gangen, men inn i to eller flere, bedre definerte ideologiske samfunn.

Et Venstre som kanskje lever opp til navnet sitt igjen, og følger i Radikale Venstres (Danmark) fotspor inn i en rendyrket sosialliberalisme. Et annet, Liberalt Folkeparti, mer lik Liberal Alliance og Konservativt Folkeparti (Danmark), FDP (Tyskland), og VVD (Nederland), som kan dyrke klassisk liberalisme.

Vi vet at velgerne gjemmer seg en eller annen plass i det politiske spektret, for to slike partier. Velgere på venstresiden som liker valgfrihet i velferden, og som liker den norske modellen, velgere på høyresiden, redd for de litt ytterliggående kreftene i Liberalistene, og de mer nasjonalkonservative kreftene i Frp, som vil ha deregulering av markedet, senking av skattene, og mer åpen frihandel med verden.

Kanskje er det til og med noen prosenter å hente hos det nystore Senterpartiet, for en distriktsfokusert liberalisme i et nytt parti - som ikke ofrer en tanke til saker som narkotikalegalisering, eller EU, men heller vitalisering av distriktene med frihet som virkemiddel.

Verden er bedre når den styres på liberale premisser - det er rett og slett et kraftig behov for det. Uenigheter er naturlig innad i liberalismen, men et fokus på individet og dets frihet som høyeste mål, er hva som legger det sterkeste grunnlaget for et samfunn alle kan tåle å leve i.

Norge trenger derfor mer debatt på liberale premisser, levert av flere rendyrkede liberale parti.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Regjeringskrise - men for hvem?