Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Var dette så lurt, Tine?

Det er veldig rart at forbrukeren skal ha helt andre forventninger til norsk melk enn til annen mat.

Vi vil aldri oppnå 100 prosent sjølforsyning av fôr i norsk landbruk. Av flere grunner, skriver Sveinung Svebestad. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase
Vi vil aldri oppnå 100 prosent sjølforsyning av fôr i norsk landbruk. Av flere grunner, skriver Sveinung Svebestad. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase

Det er med undring jeg har fulgt med i den norske landbruksdebatten den siste tiden. Flere utspill som har kommet, er med og snakker ned norsklandbruk slik det drives i dag.

Samtidig pekes det på framtidige mål som ikke er realistiske å nå på svært, svært lenge om det noen gang vil være mulig. Mulig er så sin sak. Men tiltak skal også være økonomisk bærekraftige og tjene til å styrke bonden sitt inntektsgrunnlag og verdiskaping i hele verdikjeden.

Siste utspill i denne debatten kommer fra Tine som setter mål om 100 prosent norskandel i fôret til den norske melkekua. Riktignok ikke tidsbestemt. Men det gjør at Tine kontinuerlig kommer til å bli konfrontert med når målet skal nås.

Ettersom jeg forstår er vurderingen i Tine som ligger bak utspillet, at norsk melk sin volumutvikling er helt avhengig av at forbrukeren oppfatter produksjonen som bærekraftig. Videre, for at den skal være det, må alt fôr være norskprodusert. Vurderinger som dette kan etter hvert bli selvoppfyllende profetier.

Men det er veldig rart at forbrukeren skal ha helt andre forventninger til norsk melk enn de har til mat fra andre sektorer, eller importert mat. Innenfor grønt har en hatt en sterk forbruksøkning de siste åra. Dessverre er det meste av denne økningen kommet på importerte varer.

Nedgangen i forbruk av norsk melk skyldes i stor grad at den er erstattet med importert ost og melkeprodukter, uten at det ser ut til å bekymre forbrukeren. Innenfor sjømat er det oppdrettslaks det selges mest av. Hvor mye av råvarene til fiskefôret er norsk? Bortimot ingenting, men det ser heller ikke ut til å plage den norske forbrukeren.

Annonse

Min påstand er at det er landbruket selv, sammen med en del ideelle organisasjoner, som skaper disse «kravene» eller forventningene. På den måten bidrar en til å snakke ned egen næring. Vi blir vår egen verste fiende. Utspill av denne typen setter dagens norske landbruksproduksjon i et negativt lys.

Vi blir vår egen verste fiende.

En aksepterer premisset at vi ikke er «bærekraftige nok». Det bør vi ikke gjøre. Vi driver på en måte som bidrar til landbruk over hele landet. Stor verdiskaping for bonden. Arbeidsplasser og verdiskaping som tilfaller lokalsamfunn over hele landet. Det er denne fortellingen som må ut. Er det lov å be om at en vektlegger dette i mye større grad når en diskuterer norsk landbruk?

Min oppfordring til Tine er klar: Endre målsettingen til at norske melkekyr og husdyr skal ha en høyest mulig norskandel i sin fôrrasjon. Det er en målsetting vi alle kan stille oss bak. Mer og bedre grovfôr, utnytting av beite og optimerte kraftfôrblandinger som komplementerer en høyest mulig norskandel.

Vi vil aldri oppnå 100 prosent sjølforsyning av fôr i norsk landbruk. Av flere grunner. Det er råvarer som er nødvendige for en god sammensetning av fôrresepten som vi ikke kan produsere i Norge. Vi kan ved å prioritere annerledes øke norsk proteinproduksjon noe, men det er begrenset med egnet areal. Selv om vi igjen får lov å bruke kjøttbeinmjøl og øker egen proteinproduksjon, må vi regne med import. Om vi da ikke snur logikken og sier, vi skal redusere husdyrproduksjonen til et omfang vi klarer å forsyne med norske fôrråvarer og norsk protein. Den går ikke jeg for.

Tine har alltid kunnet balansere melkemarkedet med kvoter, da glemmer en kanskje fort de store variasjonene det er i norsk kornproduksjon fra år til år, både i mengde og kvalitet. Med norsk prisnivå for korn har vi ingen mulighet for eksport i en eventuell overskuddssituasjon. Vi kan uansett målsetting ikke ha en høyere norsk kornproduksjon enn at vi vil måtte importere i dårlige kornår.

Tine har visst svaret på det også, med frekkhetens nådegave, skriver de at norsk melkeproduksjon må prioriteres ved disponering av det norske fôrkornet. Det er særdeles uklokt å sette forskjellige produksjoner opp mot hverandre. Norsvin har allerede vært ute og sagt at de var først i køen i forhold til 100 prosent norskandel.

Vi må slutte å kommunisere på denne måten. Vi skaper splid, snakker ned og setter egen næring i miskreditt.

Tine, sammen med resten av norsk landbruk, bør ha som mål: Høyest mulig norskandel i fôrrasjonen til melkekua og til norske husdyr.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Gulrot med bøy