Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Valget står om produksjonsmåten, og kua må tilpasses den

Det er selvinnlysende at husdyravlen påvirkes av driftsmåten.

Dette handler ikke først og fremst om valg av den ene eller andre storferasen, men det er selvinnlysende at husdyravlen påvirkes av driftsmåten. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase
Dette handler ikke først og fremst om valg av den ene eller andre storferasen, men det er selvinnlysende at husdyravlen påvirkes av driftsmåten. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase

Under tittelen «Farlig kunnskapsløshet om Norsk Rødt Fe og samvirkeavl» går Kirsti Winnberg i Nationen 3. mars i rette med meninger hun tillegger meg og min «imponerende mengde kunnskapsløshet».

Les innlegget her:

Dersom Winnberg hadde tatt seg tid til å lese boka mi «Bondevett. En personlig historie om livet på landet og avfolkinga av norske bygder», som hun henviser til, ville hun funnet ut at det meste av det hun belærer oss om norsk storfeavl i kronikken sin, står der.

Men boka «Bondevett» handler ikke først og fremst om det, den beskriver utviklinga i det norske landbruket i tida etter andre verdenskrig, og hvilke økonomiske og politiske krefter som har gjort at vi har havna der vi er i dag. Av over 206.000 gårder med melkeproduksjon i 1949 er det nå et sted mellom 7.000 og 8.000 igjen, og tallet er raskt synkende.

Erik Stenvik er pensjonert bonde og veterinær. Han har skrevet boka «Bondevett. En personlig historie om livet på landet og avfolkinga av norske bygder». Foto: Privat
Erik Stenvik er pensjonert bonde og veterinær. Han har skrevet boka «Bondevett. En personlig historie om livet på landet og avfolkinga av norske bygder». Foto: Privat
Annonse

For noen representerer dette en suksesshistorie i form av effektivisering, andre er sterkt uroa over konsekvensene det fører med seg. I dag reises det spørsmål om hvilke ressurser produksjonen baseres på, og om landbruket oppfyller øvrige samfunnsmål som berettiger til folkelig og politisk støtte.

Det utdraget som har vakt Kirsti Winnbergs indignasjon handler om den striden som foregikk om husdyravlen på 1950-tallet, og som i høy grad foregreip den diskusjonen vi har i dag. Den gang sto professor Harald Skjervold ved Norges landbrukshøgskole og statskonsulent i husdyravl Jon Sæland på hver sin fløy som eksponenter for ulike generasjoner og verdisyn. Den ene var teknokrat og framstegsoptimist, og ønska kraftig effektivisering gjennom ny teknologi og strukturrasjonalisering velkommen. Den andre representerte de verdikonservative holdningene i den gamle bondekulturen, med vekt på nøysomhet og bruk av lokale ressurser.

Skjervolds mål var å få til én stor avlsmessig enhet fordi det etter hans syn ville effektivisere storfeavlen. Sæland hevda på si side at velprøvde norske husdyrraser ble fortrengt av importerte dyr med egenskaper som ikke passa her i landet. Slike dyr var altfor store og tunge og dårlig egna «på skrinne beite i kalde og uføre fjell».

Motsetninga mellom dem illustrerer at landet sto ved et viktig tidsskille og veivalg. Det var aldri tvil om hvem som skulle gå seirende ut av striden, og Sæland ble nok av mange oppfatta som en original som tida hadde gått fra. Likevel har diskusjonen om husdyravlen dukka opp på nytt, 60 år seinere.

Nå dreier den seg om hva vi skal fôre dyra med, gras eller kraftfôr, som i praksis vil si korn og soya. Både amerikanske og europeiske forbrukere etterspør i dag «grass fed-produkter» av hensyn til miljø og dyrevelferd. Det er kjøtt- og melkeprodukter fra dyr som bare eter gras, og slike markedsføres også i Norge. Det kan vise seg at Sæland hadde rett når han hevda at norsk jord- og husdyrbruk kom til å miste sin berettigelse og legitimitet dersom «grasdyri» ble fortrengt av «mjøldyri».

Dette handler ikke først og fremst om valg av den ene eller andre storferasen, men det er selvinnlysende at husdyravlen påvirkes av driftsmåten, ikke minst hvilke ressurser produksjonen baseres på, og det styres av politiske beslutninger. Derfor blir det for meg naivt å gjøre dette til et spørsmål om NRF-rasens fortreffelighet i sammenlikning med de gamle landrasene. Jerseyfeet har for øvrig også sine tilhengere som også argumenterer godt for sine dyr.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Litt matjord her og litt matjord der