Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Utkantens utdanningsrevolusjon

Hadde man fått ei krone hver gang noen stiller spørsmålet «trenger vi virkelig et universitet på hvert et nes er i landet?», så hadde man hatt en anstendig slump med penger.

Hele landet: På mange måter er det typisk norsk med universiteter og høyskoler på «hvert eneste nes», skriver Axel Fjeldavli. Foto: Frank May / NTB scanpix

I strukturreformen som har gått i universitets- og høyskolesektoren de siste årene, har sammenslåing av enheter vært gjennomgangstonen.

Men det er tvert imot god grunn til å ha universiteter og høyskoler nært der folk bor. Det har vært vesentlig for at vi i Norge skal ha like muligheter til utdanning. Det er en av konklusjonene i et nytt notat fra Tankesmien Agenda. I dag tar ungdom fra bygdene minst like lang utdanning som ungdom fra storbyene. Jenter fra utkanten har i dag høyere enn ambisjoner om utdanning enn hva både gutter og jenter i storbyen har.

Dette til tross for at det er tydelige forskjeller mellom kommuner i gjennomsnittlig utdanning blant de som bor i ulike kommuner. I de tre kommunene med mest utdanning – Bærum, Oslo og Asker – har mer enn halvparten av innbyggerne en høyskole- eller universitetsutdannelse. I de tre kommunene med lavest utdanningsnivå – Røst, Værøy og Beiarn i Nordland – har 15 prosent av innbyggerne akademisk utdanning.

Det er liten tvil om at opprettelsen av distriktshøyskoler har vært en viktig grunn til at hvor man kommer fra har fått mindre å si for om man studerer. Vi vet også fra forskningen at ungdom oftere velger ofte et av studietilbudene som finnes på høyskolen eller universitetet i nærheten. Utdanningsinstitusjonene rekrutterer mange av studentene sine fra sitt geografiske omland.

Annonse

I dag er det altså ikke forskjeller mellom by og bygd i hvor stor sannsynlig det er at man velger å studere. Men sånn har det ikke alltid vært. Forskning på utdanning fra 1950-tallet viser at hvor i landet du bor er en viktig del av forklaringen på hvorfor utdanning går i arv. Akkurat dette er en vidunderlig suksesshistorie, fordi det betyr at vi i Norge har klart å gjøre mye for å utjevne en av de største hindrene mot like muligheter til utdanning, nemlig hvor i landet du bor og vokser opp.

Historien om universiteter og høyskoler de siste tiårene er en historie om massiv økning i antall studenter. Også de siste tiårene har økningen vært stor. I 1980 var antallet studenter rundt 80.000. I dag er antallet studenter over 200.000. Men historien om overgangen fra eliteuniversitetet til masseuniversitetet er altså også historien om distriktshøyskolene. Svært mange av de mer enn 100.000 studieplassene som har kommet har jo blitt etablert steder i Norge som tidligere ikke hadde høyskole eller universitet.

På mange måter er det typisk norsk med universiteter og høyskoler på «hvert eneste nes». Det var såkalt distriktspolitiske hensyn som var argumentet, for eksempel for etableringen av Universitetet i Tromsø: Det var mangel på kvalifiserte leger i Nord-Norge. Og det er klart at det er viktig for næringslivet med utdanningsplasser der folk bor, og der man skal drive næringsvirksomhet.

Men det er viktig å huske på at det å kunne studere på eller i nærheten av heimplassen har betydning for like muligheter til utdanning.

Derfor argumenterer jeg i Agenda-notatet om like muligheter til utdanning for at å verne om en desentralisert universitets- og høyskolestruktur er viktig. Muligheten til å studere uten å måtte flytte langt, bør være en verdi som det legges vekt på. Kanskje er det ikke så dumt at det er universiteter på noen av landets nes. Fordi det gir en mer likeverdig mulighet til utdanning, uavhengig av hvor i landet du bor og vokser opp.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Nei til økt bensinavgift!