Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Utbygging på Overvik og moral

Århundrers oppbygd matjord ødelegges for kortsiktig vinning.

Toppkvalitet: Lokalpolitikerne vurderer å stoppe ødeleggelsen av hundrevis av dekar prima kornjord på Overvik i Trondheim. Foto: Kato Nykvist
Toppkvalitet: Lokalpolitikerne vurderer å stoppe ødeleggelsen av hundrevis av dekar prima kornjord på Overvik i Trondheim. Foto: Kato Nykvist

Boligbygging på matjord i Trondheim kommune har lenge vært et omstridt tema. Nå står en ny omstridt sak på dagsorden for byens politikere.

Når utbyggerinteressenter for Overvik i Trondheim i disse dager tillater seg å snakke om moral fordi de risikerer å tape mye penger på kortsiktig satsing fordi politikerne dveler ved beslutningen, så gir dette grunn til å sette moralen i perspektiv.

Da isen begynte å trekke seg tilbake for 10-15000 år siden og landet sakte begynte å heve seg, så ga dette selve grunnlaget for vår samfunnsutvikling. Med tilbaketrekningen bredte vegetasjonen seg og med den beitedyrene og den første bosetningen, som trolig først var en kombinasjon av samler/jegerfolk, men etter hvert fastboende som begynte å dyrke jorda. Det første områdene de slo seg ned var langs kysten og i fjordene der de største elvene hadde lagt grunnlaget for frodige vekstvilkår for matproduksjon.

Spesielt områdene ved utløpet av våre største elver var særdeles fruktbare. Her bygde det seg over flere tusen år opp små samfunn med variert produksjon, og der beitedyrene hadde en helt spesielt funksjon i kretsløpet på brukene, fordi de bidro, ikke bare til kjøtt og melk, men også ved beite, ved å skape de fruktbare kulturlandskapene med varierte vekster, samtidig som de gjødslet jorda og på denne måten bidro til å bygge opp det organiske materialet i jorda, det vi i dag kaller humus og som i hovedsak består av karbon og rikholdige næringsstoffer for vår matproduksjon.

Annonse

Etter hvert som byene vokste opp, var det først og fremst disse områdene, nært til byen, som ga selve grunnlaget for veksten, ved å tilføre korn, poteter, rotvekster og husdyrprodukter til byens befolkning. Likeledes var det vanlig at bybefolkningen reiste ut av byen for å bidra i dugnaden ved å sikre produksjon og sjølberging, både for by- og for bygdebefolkningen.

Denne fruktbare jorda står vi i dag i fare for å skusle bort i et ubesluttsomt øyeblikk i vår tidsregning. Generert fra et kortsiktig økonomisk motiv kan vi ødelegge jord det har tatt hundrevis av år å bygge opp.

Det er kun i den aller siste tiden vi har blitt klar over prosessene ved å bygge humus, om samspillet mellom planterøttene og mikrolivet i jorda.

Når utbyggerne oftere også tar til orde for å ta vare på jorda ved å flytte denne til annet egnet område, så snakker vi i hovedsak om de øverste 20-30 cm av dette jordlaget. I dag kjenner vi til at humusoppbyggende prosesser virker til dybder godt over 1 meter.

Den pågående pandemien har synliggjort den usikkerhet vi lever i. Pandemien har synliggjort hvor sårbare vi er, også ved å vise at nasjonalstater trygger egne grenser samt vil sikre trygghet for egne innbyggeres tilførsel av mat og medisiner.

Vi har en jord- og konsesjonslov som skulle sikre vår befolkning nødvendig matproduksjon. I det vi økte urbaniseringen av samfunnet økte vi også avstanden til bonden som skulle sikre denne matproduksjonen. Egentlig ga vi bonden med dette nødvendig tillit til fortsatt å sikre vår matforsyning. I ettertid har vi kanskje sovet på vakta, for vi har ikke bidratt til å sikre bonden som yrkesutøver nødvendig økonomisk utkomme.

I møte med økonomisk motiverte utbyggerinteresser, fører det raskt til at bonden fristes til kortsiktig gevinst. Da er det viktig at vi har bevisste og kompetente politikere som er i stand til å stå imot trusler fra utbyggingsinteresser. Moralen i dette tilfellet handler med andre ord om å sikre produksjonsgrunnlaget for vår egen matproduksjon og matsikkerhet.

Neste artikkel

Fiskerbondens siste sukk