Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tøys om selvforsyning

Det hadde vært fristende å avskrive innlegget til Svenn Arne Lie som nissestreker. La oss likevel ta ham alvorlig.

Fiskekaker: Fin krisemat, mener Høyre. Foto: JMN
Fiskekaker: Fin krisemat, mener Høyre. Foto: JMN

Svenn Arne Lie skrev i denne avis for noen dager siden om sine oppfatninger om selvforsyning i kriser. De er utbredt, så la oss ta hans påstander alvorlig.

Påstand 1: Det brukes stadig mindre jord (til dyrking) i Norge. Nei, det er ikke sant. Siden 2015 har det hvert år blitt brukt mer jord i Norge (SSB).

Påstand 2: Det blir ikke særlig mye kalorier av fisk. Jo, det blir det, faktisk. Mer om det siden.

Påstand 3: Mye av fisken er avhengig av soya, så dermed kan den ikke telles med. Nei, dette er en typisk bommert; forskjellen på hva en kan gjøre i krise, og hva en gjør når det ikke er krise.

Påstand 4: Terje Vigen rodde til Danmark. Ja, det gjorde han, men det var diktning, ikke virkelighet.

Før vi går inn i enkeltpåstandene, så la oss beskrive hvorfor fisk spiller en nøkkelrolle i norsk matberedskap. Det er fordi den både er kalorikilde, men også fordi den i en krise vil kunne erstatte kjøtt og kjøttvarer som protein- og kalorikilde, og dermed frigjøre jordbruksareal som i dag brukes til forproduksjon til produksjon av menneskemat.

90 prosent av norsk dyrket areal brukes til fôrproduksjon. Mye av det er gress, men mesteparten av vårt beste jordbruksareal brukes også til fôrproduksjon. I en krise vil en her kunne produsere poteter og belgvekster direkte til menneskemat (forøvrig også mulig på noen deler av gressarealet).

Hva er energi eller kaloriutvekslingen på dette? Jo, den er ofte 10 til 1. Hva betyr det? Jo, 90 prosent av kaloriene kan bli borte på veien når kornet brukes som dyrefôr i stedet for menneskemat direkte.

Annonse

Dermed får vi en tretrinnsrakett: Mer fisk på tallerkenen gir mer tilgjengelig areal og høyere kapasitet til å produsere kalorier.

Har vi et konkret eksempel? Ja, andre verdenskrig. Da er det nettopp det som skjer: Tilgjengelig areal blir brukt til matproduksjon direkte - vi øker produksjon og forbruk av potet.

Kjøttforbruket faller til om lag det halve, det samme skjer med fett og smør. Fiskeforbruket øker og erstatter kjøtt.

Det kan være greit å nevne at denne omleggingen ender opp med å bety at vi gjør omtrent det samme som alle kostholdsråd ber oss gjøre i dag, men det er en annen sak. Kornforbruket endret seg ganske lite (ca 5-6 prosent), og vi importerte fortsatt korn, faktisk. (Kilde: Landbrukets Historie).

Med andre ord, man gjorde akkurat det som skisseres: Økte forbruket av fisk med 83.000 tonn, reduserte kjøttforbruket med 52.000 tonn og brukte det frigjorte fôrarealet til å produsere poteter som folk spiste.

Dette illustrere tydelig at vår forsyningssikkerhet blir til i et samspill mellom sjø og land, og det ikke går an å se dem isolert.

Hva så med kaloriene? En må regne svært spesielt om en ikke ser potensialet i en de 2,7 millioner tonn med fisk som eksporteres hvert år fra Norge i forhold til de produksjon av om lag 0,35 mill tonn kjøtt. Det utgjør en proteinkilde og kalorikilde som langt overstiger samlet kjøttproduksjon og forbruk. Det er ikke slik at fisk ikke inneholder kalorier. Laks inneholder omlag det samme som kjøttdeig fra Gilde.

"Laks inneholder omlag det samme som kjøttdeig fra Gilde."

Dersom vi regner om dette til forbruk, vil det for eksempel kunne tilsvare at i stedet for dagens 750g kjøtt i uken, så måtte vi spist 1,5 kg fisk (blandet laks og annet) i uken for å komme opp i samme kalorinntak. Eller der omkring. Det er overhodet ikke noe problem å få til, selv uten å spise en eneste oppdrettslaks.

Ja, så var det laksen og soya, da. Soya er flott vare, men - laks kan produseres uten det om en vil. Den blir dyrere, og en må ha mer for per kg fisk, men igjen - protein fra villfisk kan erstatte protein fra planter, det er tross alt det laksen egentlig spiser.

Igjen blir villfisken viktig i en krisesituasjon, for det er krisesituasjonen vi nå snakker om nå. Fiskemel og fiskeoljer kan erstatte soya både på land og i merd. Igjen ser en hvordan fiskeriene har en nøkkelrolle for norsk beredskap. Det betyr to ting. En kan ikke se for seg norsk matberedskap uten, og på grunn av denne ressursen har vi en bedre beredskap enn de aller fleste, til tross for knappe jordressurser.

Neste artikkel

Vi må se de usynlige bøndene