Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sukk fra en samvirkeforbruker

Det buldrer av sinne i Gudbrandsdalen for tida.

Solidaritet: Folk kan velge varer fra samvirkene i solidaritet med bøndene i Gudbrandsdalen. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Solidaritet: Folk kan velge varer fra samvirkene i solidaritet med bøndene i Gudbrandsdalen. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

De kjøttproduserende bøndenes tillitsvalgte i slakterisamvirket Nortura har bestemt at deres slakteri på Otta skal legges ned. Jeg skjønner godt de lokale bøndenes frustrasjon og sinne.

Still spørsmålet om hvem som kontrollerer sisteleddet mot forbrukerne!

Svaret ligger hos for tiden tre kjeder som styrer hvilke varer som kommer i butikkhyllene.

Det har for dem vært strategisk og langsiktig viktig å benytte enhver anledning til å skvise bondesamvirket, dels med å kreve store rabatter, dels med å plassere inn konkurrerende varer, dels med å kreve samvirkeproduksjon for kjedenes egne merkevarer og selvsagt å forfordele med god plassering i disfavør av samvirkeproduktene. Bare legg merke til slike åpenbare og bevisste vridende handlinger.

Så er det slik at forbruket nå skal ned for en rekke jordbruksvarer. Dermed skrumper markedene f.eks. for rødt kjøtt og feite mjølkeprodukter. Påvirkere fra lobbyfirmaer kjenner ringrevenes strategi å puste til glør for å få ild og tenne hissige bondegemytter.

Bondesamvirket vokste fram i en tid da private foredlingsbedrifter kunne skvise bondeleverandørene når de opptrådte hver for seg. Men når de stod sammen ble de sterke.

Annonse

Nå ønsker mange produsenter å være sin egen lykkes smed. Og så lenge det ikke blir for mange som vil gå den veien, tjener nok de litt ekstra – men solidarisk handling er det ikke.

Det hender at jeg er innom dagligvareforretninger i både Gudbrandsdalen og andre dalfører som gir solide røtter til jordbruksnæringen. Når jeg kommer til meieriproduktene er det uten unntak at Q-melk er bedre plassert og med fullt spekter, mens det kan mangle kartongstørrelser for melk fra Tine.

I ostehyllene savner jeg rett som det er gode hverdagsoster fra Tine, mens det er full flora av Synnøve-oster og importvarer. Og folk handler varene fra de mektige konkurrentene til landbrukssamvirkebedriften de til og med kan ha eierandel av selv.

Vel framme ved pølser, spekemat og pålegg – hva ser jeg der? Jo, merkevarer fra private slakterier, Finsbråten, Stranda, Fatland, danske Tulip, italienske Serranoskinker og andre. Gilde-produkter henges i utkanten og er fåtallige – sist en enslig skogsbacon mot over én løpemeter med andre. Om jeg av og til drister meg til å spørre etter spesialiteter som fleskepølse fra Gilde – nei, det føres ikke. Og kundene, også kjøttprodusenter, plukker private merker som henger i front.

Egg fra Prior eller kyllingprodukter fra samvirkebedriftene overgås i plassering av f.eks. egne Solvinge-produkter, Remas egg og COOPs Englemark. Produkter uten annet formål og ansvar enn å øke egen kjedes fortjeneste.

Det fine med landbrukets samvirkebedrifter springer ut fra indre solidaritet i næringene. Samfunnsansvaret som samvirkebedriftene har tatt på seg går blant annet ut på å hente slaktedyr og mjølk der det produseres – selv om det er i enden av en bygdevei eller gårdsvei langt av lei.

Dette ansvaret har samvirkebedriftene, og de har plikt til å levere råvarer til konkurrentenes produksjon – akkurat så mye de trenger når det trengs – om nødvendig på bekostning av samvirkebedriftenes egne behov. Det kan være lange strekninger med bare én eller få produsenter i vårt langstrakte land, f.eks. på den ti mil lange strekningen mellom Atna og Folldal der samfunnet selv ikke har sørget for at det er kjørt rutegående persontransport på mange år, men Tine og Nortura kjører når det er noe å hente.

Solidariteten med bøndene på Otta og ellers i Gudbrandsdalen starter ved at folk velger varer fra samvirkebedriftene – det er her som ellers forbrukermakten som rår, og den er det eneste språket de tre monopolistiske matvarekjedene forstår.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Statens lange arm