Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Statsråd Vestre bør kreve letestopp og større utbytte fra Equinor

De siste tre årene har Equinor brukt 56 milliarder kroner på å lete etter ny olje og gass i alle verdensdeler. Hvis ikke selskapet nå prioriterer det fornybare, bør staten kreve et mye større utbytte.

Nytt styre: Skal statsråd Jan Christian Vestre ta seg selv på ordet kan han starte med Equinor og få på plass et styre som tar ansvar for fornybaralderen, mener forfatteren av kronikken. Foto: Lise Åserud / NTB
Nytt styre: Skal statsråd Jan Christian Vestre ta seg selv på ordet kan han starte med Equinor og få på plass et styre som tar ansvar for fornybaralderen, mener forfatteren av kronikken. Foto: Lise Åserud / NTB

I 2021 ga det internasjonale energibyrået IEA ut Net Zero by 2050. Rapporten slår fast at det ikke er plass til leting etter ny olje og gass hvis energisektoren skal nå netto null utslipp i 2050. Det er fortsatt behov for investeringer i eksisterende oljebrønner, heter det fra IEA.

Samme år ga FNs klimapanel ut en rapport som ikke etterlot tvil: Landene må avslutte all ny leting etter fossile brensler og flytte fossile subsidier til fornybar energi.

Så har vi Paris-avtalens artikkel 2C som forplikter landene til å «gjøre finansstrømmene forenlige med en bane mot lavutslippsutvikling og klimarobust utvikling».

Med alt dette som bakteppe kan vi slå fast at Equinor stadig legger til grunn at ingenting av dette gjelder Norges største selskap.

I Equinors årsrapporter ser vi at selskapet de siste årene har lett etter olje og gass i alle verdensdeler. Leteaktiviteten er finansiert av overskuddet fra norsk sokkel. I 2020 publiserte NRK en artikkel som viste at Equinor de siste to tiårene hadde investert rundt 765 milliarder kroner i internasjonale prosjekter.

«Fortjenesten» etter skatt var i 2020 beregnet til minus 54 milliarder kroner, ifølge analysesjef John Olaisen i ABG Sundal Collier.

"Det er svimlende verdier som i årenes løp er kanalisert fra norsk sokkel til kriker og kroker i Asia, Afrika, Oseania, Sør-Amerika, Nord-Amerika og Europa."

Kort sagt: Det er svimlende verdier som i årenes løp er kanalisert fra norsk sokkel til kriker og kroker i Asia, Afrika, Oseania, Sør-Amerika, Nord-Amerika og Europa.

Også de tre siste årene har selskapet investert tungt i ny leting verden over, til sammen – omregnet til norske kroner med dagens kurs – hele 56 milliarder kroner.

Den norske stat eier 67 prosent av Equinor. Vi kan derfor si at staten Norge de tre siste årene har brukt om lag 37,5 milliarder kroner på akkurat det både FNs klimapanel og IEA sier at vi ikke kan gjøre om vi skal nå klimamålene.

Vi kan også trygt si at letingen ikke harmonerer med Paris-avtalens artikkel 2C om at finansstrømmene skal ledes i en retning som bidrar til å utvikle lavutslippssamfunnet. Å bore etter fossil energi i Russland, Angola, Aserbajdsjan eller Tanzania – for å nevne noen av de 12 landene der Equinor hadde leteaktivitet i 2021 – gjør ikke det.

Selskapet kompenserer heller ikke for investeringene i leting ved å ta skikkelige jafs i det fornybare. Equinors bærekraftsrapport 2021 viser at fornybar installert kapasitet, inkludert kapasitet fra finansielle investeringer, i 2021 begrenset seg til knuslete 0,7 GW. Til sammenlikning hadde Fosen Vind en kapasitet på drøyt 1,05 GW i 2020.

Equinors mål er å nå en kapasitet på 12-16 GW i 2030. Til nyttig sammenlikning nådde det danske energiselskapet Ørsted allerede i 2021 12 GW installert fornybarkapasitet. Ørsted investerer for å nå 50 GW i 2030.

Hvor lenge skal staten Norge som majoritetsaksjonærer la Equinor opphøye seg selv til et selskap som ikke er tro mot Paris-avtalen, som ikke tar konsekvensen av advarslene til FNs klimapanel og som investerer som om IEAs veikart for netto nullutslipp i 2050 ikke har noe med dem å gjøre?

Dersom selskapet selv ikke vil snu skuta, bør staten som hovedaksjonær kreve at det innføres ny letestrategi. Leteaktiviteten bør i tråd med FNs klimapanel og IEAs veikart for netto null avvikles så snart det er praktisk mulig.

Dersom selskapet ikke ønsker å bruke de sparte midlene til investeringer i fornybar energi, kan staten kreve ekstraordinært utbytte. Pengene kan kanaliseres til fornybare investeringer i Norfund eller Nysnø. Alternativt kan staten føre deler av overskuddet fra Equinor inn i statskassen og som eneaksjonær i Statkraft avstå fra utbytte fra fornybarselskapet de neste årene.

Statkraft bidro med drøyt 10 milliarder kroner i utbytte for 2021. Så mye penger kan – ikke minst i et Europa i krig – gjøre stor nytte hvis det investeres i fornybar kraft. Da blir det lettere å si nei til russergassen.

Etter initiativ fra Stortinget flyttet regjeringen Solberg i 2021 ansvaret for statens eierskap i Equinor fra Olje- og energidepartementet til Næringsdepartementet. Etter at han overtok, har næringsminister Jan Christian Vestre reist land og strand rundt og prediket et tøffere statlig eierskap for å få fart på omstillingen.

– Vi må gjøre mer for å kutte utslippene og vi har dårlig tid. Selskapene må tilpasse seg en grønn omstilling raskt skal de forbli konkurransedyktige, sa Vestre i mars i år.

Skal statsråden ta seg selv på ordet kan han starte med Equinor og få på plass et styre som tar ansvar for å geleide selskapet inn i fornybaralderen i et helt annet tempo enn dagens og gårsdagens ledelse og styre har lagt opp til. Og som avrunder den fossile leteaktiviteten med stil og i tråd med den tidsplanen klimamålene krever.

Neste artikkel

Unnskyld Jenny Klinge – men vår stemme må også bli hørt