Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Statens uforutsigbare ulveforvaltning

I debatten om ulv i Norge er det mye de ulike sidene i saken er uenige om. En ting det burde være mulig å enes rundt, er at staten svikter sin rolle som forutsigbar aktør i rovdyrforvaltningen.

I retten: WWF i Oslo tingrett i forbindelse med rettssaken om ulveforvaltningen i fjor.Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
I retten: WWF i Oslo tingrett i forbindelse med rettssaken om ulveforvaltningen i fjor.Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Ulvedebatten har alltid vært et felt med store meningsforskjeller, men de siste årene har konflikten økt, og debatten har i mye større grad blitt en arena for avsky og polarisert hat mot de som har et annet synspunkt. Vi sitter igjen med et inntrykk av at det handler i langt større grad om å vinne, enn om å lytte til hva meningsmotstanderne sier.

Konfliktene rundt ulv, og forvaltningen som benyttes for å håndtere dem, er i stor grad blandet sammen med andre utfordringer i norsk politikk, som graden av sentralisering, vilkårene for næringsutvikling over hele landet, og forholdet mellom lokale og sentrale beslutningstakere.

En viktig driver av konflikten er at berørte interesser ikke føler seg hørt, inkludert og rådført i utviklingen og ikke minst i gjennomføringen av rovdyrforvaltningen. Det gjelder på begge sider.

Annonse

I vårt syn er man derfor helt nødt til å forstå og nøste opp i disse menneskelige dimensjonene for å finne en løsning på det stadig økende konfliktnivået. Det er et ansvar som påhviler staten.

Såkalte ulveforkjempere og ulvemotstandere står langt fra hverandre i synet på ulvens rolle i norsk natur, og hvordan staten skal følge opp rovviltforlikene som ligger til grunn for norsk rovviltforvaltning. Vi er faktisk så uenige at neste uke møtes noen sentrale aktører i Borgarting lagmannsrett.

WWF som saksøker mot staten, Utmarkskommunenes Sammenslutning, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund og Norskog som partshjelpere for staten – i ankesaken som omhandler nettopp hvordan ulv forvaltes i Norge. En dom i lagmannsretten, uansett hvilken vei den går, komme neppe til å gjøre oss mer enige i synet på hvordan norsk ulv bør forvaltes.

Det vi imidlertid burde kunne enes om, er at den måten staten håndterer ulvesaken på i dag verken innbyr til tillit eller reduserte konflikter. Det er et skrikende behov for dialog og arenaer der alle kan bli hørt og få sine hensyn ivaretatt, uten å bli latterliggjort eller hetset.

Slike arenaer ville være gunstig for alle parter for å utveksle syn om hva som er den beste måten å sikre at både ville dyr og viktige næringer får gode vilkår i norsk forvaltning.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Flink bisk